Vikingene var brutale krigere, likevel neppe mer enn hva krigere var i andre land enn de skandinaviske. Av en eller annen merkelig grunn er det likevel stadig vikingene som er fokusert i Vestens medier som omtrent de verste bøllene i verdenshistorien. Det verste er imidlertid at moderne samfunn over hele kloden den dag i dag oppviser et barbari som får vikingenes herjinger for tusen år siden til å blekne. Dermed oppstår et behov for å søke inn i vikingenes spesifikke kultur: Hva var deres virkelige særpreg i verdenshistorien, utenom volden som følger de fleste samfunn gjennom tidene? Da må man først se på hvordan skandinavene ordnet samfunnene sine, og da finner vi tre bemerkelsesverdige kjensgjerninger:
1) Mens romerne okkuperte land etter land i Nord-Afrika, Midt-Østen, Lille-Asia og Europa, ble Skandinavia stående utenfor romernes erobringsmaskin, deres språklige og kulturelle dominans. Latinen kvalte en god del av de erobrede folkenes språk og uttrykksformer. Årstallet 9 e.Kr. er her et veimerke da romerne ble stoppet av germanske stammer i Nord-Tyskland. Romerne mistet tre legioner bestående av over 20 000 mann.
2) Dette er en viktig grunn til at skandinavene i hundrevis av år fikk videreutvikle sine egne styringsstrukturer, språk, kultur og religion ut fra sine egne forhold og erfaringer. En rekke arkeologiske funn viser at Skandinavia ikke var isolert fra øvrige europeiske impulser, man var bare ikke underlagt fremmede lands styre og kultur. Noe av det mest særpregede var måten de organiserte samfunnene sine – gjennom tinget, – de frie menns forsamling. De eldste fysiske sporene av disse demokratigenererende arenaene finner vi i Norge, de ringformede tunene. I alt 30 slike steder er funnet fra sørvest i Norge til Norge i nord. Det eldste anslås av arkeologer til å kunne være fra før vår tidsregning og ligger på Jæren.
3) Under Karl den store fra 760-tallet av, erobret frankerne stadig større områder i Europa. Samtidig innførte han et kristent regime med sverd i hånd. Men enda i ca. 200 år ble Skandinavia liggende utenfor den frankiske makten og kunne fortsette sin egenutvikling av religion, samfunn, kultur og språk på egne premisser – i motsetning til sakserne i Tyskland som med brutal makt ble frarøvet sitt tingsystem og hedenske religion.
Da så skandinavene gradvis trådte inn i det europeiske nasjonsfelleskapet på 1100 til 1200-tallet gjennom den katolske kirke var det med en kulturell selvtillit på grunn av sin lange tradisjonsforankrede selvstendighet fra før Kristi fødsel, noe som viser seg i sagaforfatternes kulturelle selvbevissthet, spesielt i Flatøybok fra 1390-tallet.
Fremdeles har vi få kilder til å komme tett inn på skandinavenes tanker og utviklingen av deres samfunn. Men ved den norrøne sagaskrivingen fra 1200-tallet skjedde det en europeisk informasjonsrevolusjon for historiekunnskap om skandinavene. Her møter vi skandinavenes tanker om politikk, kultur og religion på deres gamle norrøne språk. Alt for lenge har disse kildene blitt ignorert fordi de ofte var nedtegnet opp til 350 år etter de aktuelle hendelsene. I vår tid forstår vi mer og mer at historien i Skandinavia inntil 1200-tallet i stor grad ble bevart ved muntlige minneteknikker, som skriftløse samfunn over hele verden har benyttet seg av.
Men kan vi stole på at sagaene inneholder tilstrekkelig med fakta til å gi en troverdig historisk beskrivelse av vår fortidige historie? Etter midten av 1800-tallet har det rådet en skarp debatt i historikernes rekker om dette spørsmålet. Etter 1911 tok denne debatten gradvis en dramatisk vending i favør av å diskreditere deres kildeverdi. Et resultat av denne skepsisen var at sagaene havnet i karantene og interessen for å bruke dem som kilder i seriøs forskning avtok drastisk frem til 2000-talet. Når noen historikere i dag igjen tar til bruk av sagaene som relativt troverdige kilder møtes man til tider av presumptivt seriøse forskere med latterliggjørende påstander som at man er dobbelt naive, fordomsfulle, har en ”rørande tillit til Snorre” som man ikke har løsrevet seg fra, som om man fremdeles sitter fast i 1800- og 1900-tallets analyseformer. Denne typen fordummelse av faglige motstandere hviler tydeligvis på manglende kunnskap og vilje til å sette seg inn i de siste tiårs nye interesse for sagaene ut fra det helt nye perspektivet at de er barn av muntlighetens kultur.
Jeg har selv mange års erfaring fra denne avvisende tankegangen som for mitt vedkommende begynte på begynnelsen av 1970-tallet. Da var motstanden imot å bruke muntlige kilder til en så nærliggende periode som krigstiden, 1940–45, meget stor. Det var forbundet med fare for eksamensresultatet hvis man bygde på muntlige kilder. Det var en vanlig antagelse blant historikere at man ikke kunne huske 20 år tilbake i tid hva man selv hadde ment. Under sterk strid fikk imidlertid Edvard Bull under sin doktordisputas i 1958 akseptert at dersom man hadde 3 av hverandre uavhengige informanter på ett punkt, kunne man etablere en muntlig opplysning som faktum når det gjaldt synlige gjentander informantene beskrev. Først på 1990-tallet tok det for alvor til å bli forstått at dette uvitenskapelige synet blant historikerne om menneskenes politiske hukommelse, sto for fall. Nå må vi fremdeles ta kampen opp imot historikere som avviser sagaenes informasjoner fordi de ikke forstår deres rolle som barn av muntlighetens kultur. Dette foredraget er basert på at sagalitteraturen har sentrale kilder til forståelse av vikingenes samfunn og tenkning.
Tingsystemets oppbygning og funksjon – Representasjonsformene nedenfra og oppover
Gjennom sagaene får vi god kjennskap til deres politiske system: tingsystemet. Vi kan studere dets rolle, funksjon og skrittvise utvikling – og oppdager at de ikke trengte forbilder fra antikkens Aten for å bygge opp sin varige, demokratiske kultur.
Når vi kommer til 900-tallet får vi de første nokså solide tegnene på at tinget var i en rik utvikling som politisk folkerepresentasjon.
1. Utgangspunktet var det lokale allmannatinget som enhver fri mann eller eiendomshavende enke kunne kalle sammen ved budstikke som det var plikt å levere videre fra tun til tun i en bygd – når om helst. Saboterte man denne ordningen var man hjemfallen til straff. Allmannatinget var den eldste funksjonsformen av de demokratiske formene. Her ble alt fra lovsaker til ulike lokale saker drøftet, altså var det en politisk grunnplansarena. Lover ble vedtatt, dommer ble felt. Det finnes en rekke stadnamn som den dag i dag minner om hvor de mange lokale tingplassene lå: Her nevnes fire: Tinghaug, Tingholmen, Tingsteinen og Tingvoll – navn som finnes over hele landet.
2. Fylkene var meget gamle enheter for tingforsamlingene lenge før riksssamlingen i Norge. I begynnelsen var det fritt fram for enhver fri mann å møte på fjordungstinget, det vil si for ¼ av et fylke.
3. Dernest samlet man seg til et halvdels fylkesting, i Rogaland sør for og nord for fjorden.
4. Neste nivå var fylkestinget.
5. Etter fylkestinget kom det overregionale tinget – som fantes i hele Sør-Norge. Gulatinget var et overregionalt lagting for Vestlandet fra ca. 950. Begynte med Sogn og Fjordane og Hordaland under Harald Hårfagre. Så kom Rogaland med – og senere Sunnmøre og til slutt Valdres, Hallingdal og Setesdal. Kom sammen én gang i året om våren – varte i ca. 14 dager. Detutgjorde toppen av tingpyramiden på Vestlandet og ble gradvis et representasjonsting: 375 utnevnte representanter etter 950 (Håkon den gode). Her ble det betalt kost og losji for representantene for minimum 14 dager. Hver tingmann skulle i Gulatingets område representere for eksempel én manngjerd, dvs. etter deres varierende størrelse: opp til 40 bak hver tingmann. Tinget var kun beslutningsdyktig med minimumsoppmøte på 1/4 av tinglyden. Det var bøtlegging for tingmenn som ikke møtte opp og/eller ikke var på tinget de ca. 14 dagene det varte.
Selve utvelgelsesprosessen av nevndarmennene var et offentlig fenomen, og var nær knyttet til den nye kongemakten under Håkon den gode – som sterkt modifiserte kong Harald Hårfagres autoritære enekongestyre. Det ble kongens årmann eller lendmann som utpekte nevndarmennene, fordi kongen var den fremste i de regionale tingene. Tallet lagtingsrepresentanter gikk ned med tiden. Fra:
Ca. 950: 375
Ca. 1160: 246
1274: 148
Ser vi på lokale forhold kan vi ta Rygjafylke som utgangspunkt: Her var 102 tingmenn til 1160. Da gikk tallet ned til 60 for å halveres i 1274: 30. Det var stor representasjon fra relativt et geografisk lite område. Det finnes to hovedfaktorer for den tallmessige nedgangen av tingfolk:
1) Bønder ville spare kostnadene med kost og losji
2) Kongemakten ville sikre seg større kontroll med færre representanter.
Leidangen og skipreidene
Men parallelt med den politiske tingordningen fikk Norge en militær administrativ organisering i Norge fra Håkons tid ca. 950, en lovbasert forsvarsordning finansiert av bøndene selv, leidangen. Det er usikkerhet om hvor geografisk omfattende den var (lignende ordninger fantes innen Frostatingets grenser, for eksempel), men leidangen omfattet iallfall vestlandsfylkene.
Opprettelsen av leidangen medførte at det norske bondesamfunnet tilkjempet seg en vesentlig del av sin gamle frihet fra før Harald Hårfagre. Det måtte til vederlag bekoste forsvarsutgiftene og Håkon har kunnet redusere kostnadene til hirden sin, som trolig har minket i forhold til farens store krigerfølge. Det kom til et faktisk samarbeid mellom bønder og kongemakt, ikke brutal underordning som under Harald. Claus Krag sier at dette betydde at rikskongedømmet la mindre beslag på samfunnets ressurser og reduserte sitt voldsapparat – kort sagt at det mer måtte fungere i samsvar med bondesamfunnets interesser.
Hvert fylke hadde separate skipreider som utgjorde samfunnets grunnleggende administrative enheter: En skipreide besto av så mange menn som det trengtes for å bemanne et vikingskip, med våpen og proviant for minimum 14 dager. Hver skipreide bygde på manngjerden,som varierte i størrelse fra 25 til 40 mann. Manngjerden ble tatt ut fra minimum tre gårder (som hadde langt høyere antall menn enn i dag). Rogaland for eksempel 24 skipreider med 25 sessers skip, dvs. 1250 mann i 1277 (Magnus Lagabøter).
For alltid å ha et kampklart kystforsvar kaltes våpentinget sammen hver vår. Det grunnleggende var at leidangsskipene var skipsføre. Dersom det var tvil om kvaliteten i en skipreide, kunne representanter for naboskipsreiden brukes som kontrollinstans for å sikre habilitet i vurderingen. (Habilitet var allerede på dette tidspunktet et viktig prinsipp.) Kongemaktens tilsynsmann sto ansvarlig for at skipene var i topp form og at alle våpen var kampklare. Det vanket straff for slurv. Treller kunne pålegges leidangstjeneste, men fikk frihet hvis de drepte en fiende i krig.
Det som gikk igjen både i tingordningene og i leidangen var en rekke forskjellige offentlige arenaer (ting). Her skal ikke alle omtales. Men de fantes i nærmiljøet, for eksempel manndrapsting ved mord, i hær- og krigsflåte og ved kongens hoff: hus-tinget. Dette ble også brukt av reisende nordmenn i andre land. I Norge som i stor grad allerede var en maritim nasjon brukte også skipsmannskapet tinget til sjøs, såkalt ved masten-ting.
Det finnes en ironisk beretning i en av ættesagaene som forteller at tinget ikke alltid var perfekt: Etter en skoddefull havseiling kom mannskapet i et skip i tvil om retningen de skulle dra. Det ble da besluttet å kalle sammen ting ved masten for å drøfte saken. En kompromissets talsmann skulle avgjøre tvisten om skipets kurs. Han sa:
Det vil jeg at de skal rå som er de klokeste. For jeg synes tåpelige menns råd er til dess dårligere råd for oss når det er flere om dem.
Denne distanserte kommentaren kan fremdeles brukes som et tankekors ved tåpelige flertallsbeslutninger i det moderne demokratiets navn: Flertallet har ikke alltid rett i livsviktige spørsmål.
Del 1 av artikkelen Vikingtiden – Det norske demokratiets vugge – et historisk forbilde for verden den dag i dag