Slaget ved Nesjar sto palmesøndag den 26. mars 1016. Den dagen støtte to mektige norske sjøkrigsflåter sammen. På den ene siden sto den unge kong Olav Haraldsson som nylig hadde kommet til Norge etter årevis i viking og med store oppsamlede rikdommer etter tallrike plyndringstokt og herjing – midler som skulle finansiere hans vei til enekongemakt i Norge. Han ville være noe mer enn Harald Hårfagre som ”bare” hadde vært Norges første overkonge (yfirkonungr). Olavs visjon var mer radikal: Å bli enekonge (einevaldskonungr). Målet var et selvstendig Norge uavhengig av danske og svenske interesser – som til den dagen hadde dominert Norge siden ca. år 1000, da Olav Tryggvason ble drept.
Nesjar-slaget. Illustrasjon av Anders Kvåle Rue til Den legendariske Olavssaga.
Ættebakgrunn
Olav var trolig født i år 993, to år før den vanlige tidsfastsettelsen. Faren hans var kong Harald Grenske, kanskje et barnebarn av Harald Hårfagre. Slektslinjens reelle innhold lar vi ligge, da den ikke er en viktig sak her. Men det som er viktig er at Harald Grenske etter vår tids begrep hadde status som småkonge i Viken-området. (Bare på Opplandene var det fem slike på denne tiden.)
Harald Grenskes rolle i historien blir ofte nedvurdert av moderne historikere, som når Claus Krag skriver i det nye Norsk biografisk leksikon:
Det er ingen tvil om at Halvdan Koht så rett da han mente å kunne konstatere at Harald Grenskes betydning for norsk historie “ene og alene ligger i den kjendsgjerning at han var Olav den helliges far”.
Et nærmere perspektiv over farens betydning får vi når vi hører om danekongen Harald Gormsson Blåtanns makterobring av Norge ca. 970. Da var Harald Grenske ca. 18 år og danekongen tildelte området fra Lindesnes og til begge sider av Oslofjorden som hans danske underkongeområde. Han ble altså en dansk vasall, skulle betale opp til 50 % av skatteinntektene sine til danekongen og eventuelt stille styrker i krig. For øvrig kunne han gjøre som han ville så lenge han hadde et greit forhold til de lokale tingene. Harald Grenskes ”makker” var den langt mer kjente Håkon Ladejarl. Han ble dansk underkonge fra Lindesnes og til og med Nord-Norge. Denne måten å styre gjennom edsforpliktede underkonger hadde lenge vært et vanlig politisk styringssystem i Europa den gangen. Dette systemet ønsket neppe Olav. Han ville ha den suverene makt i takt med nyere europeisk statsstyring, så vel politisk som juridisk: én bestemmende konge for hele landet.
Olavs fødsel
Mens Olav var i småbarnsalder – mellom 2 til 5 år, døde faren. Etter det sagaene forteller ble faren innebrent da han ville bryte opp av ekteskapet med sin hustru, Åsta, Olavs mor. Han var da på frierferd til den mektige dronning Sigrid Tostesdotter Storråde i Sverige i ca. 995 – en kvinne han hadde forelsket seg i da han bodde i Sveariket i meget ung alder, følelser som muligens ble gjengjeldt i deres ungdom, men ble hindret av Sigrids far som hadde planlagt et gildere gifte for henne. På 990-tallet ville hun ikke vite av Harald Grenske.
Med Harald Grenskes død ca. 995 var det også ute med det velhavende kongeriket hans, da Olav Tryggvason var i ferd med å legge Viken-området under seg. Men Harald Grenske etterlot seg en eneste kongesønn, Olav. Haralds hustru og dronning, Åsta, ble imidlertid ikke sittende som en ensom og prestisjeløs enke i det gamle småkongeriket. Som enke etter Harald var hun et attraktivt økonomisk gifte for småkongen Sigurd Syr på Ringerike, fra før av en av Norges rikeste menn. Vilkåret var at han påtok seg å være stefar til hennes sønn, Olav.
Så forteller sagaene at Olav ble sendt i viking i 12-årsalder, dvs. ca. 1005, i en meget ustabil periode i Nord-Europas historie og med uoversiktlige maktforhold i Norge – på nytt under dansk kontroll etter Olav Tryggvasons fall 5 år før. I dag vil man først undre seg over at et barn i denne alderen ble sendt i noe så brutalt som vikingferder og dernest med undring: hvorfor Olav? Svaret her er ganske opplagt: 12-årsalder var en slags konfirmasjonsalder for guttebarn på den tiden: Tiden var inne til å forberede en voksenkarrierre. Hva skulle den være for Olav? Han skulle forberedes til å ta kongemakten etter faren i sine hender – som han etter norrøn lov var berettiget til. Den turbulente tiden da han fór i viking var samtidig mulighetenes tidsalder for den unge kongespiren som var blitt fratatt sitt velstående arvekongedømme, forutsatt at han var under kyndig ledelse og hadde mye hell.
Rane fra Grenland som kong Olavs mentor
I denne sammenhengen er det viktig å være klar over at sagaene fremhever at Harald Grenske som barn ble sendt til fostring hos lendmannen Roe Kvite i gamle Grenland. Roes sønn, Rane, ble i barnealder Harald Grenskes fosterbror. Det betyr at de to utviklet meget tette og forpliktende troskapsforhold. Da Harald måtte flykte fra kongeriket sitt forfulgt av eirikssønnene hadde han med seg Rane og en krigerflokk. I Sverige ble han vel mottatt og dro i viking sammen med en av Sveriges mest betydningsfulle menn. Skoglar-Toste, far til Sigrid Storråde. Rane ble helt derfor naturlig ”verge” for Haralds unge sønn, Olav, og ble følgelig kalt Rane Kongsfostre.
Det var nok ikke tilfeldig at Rane var plukket ut som ansvarlig for Olavs oppvekst som kriger. Han hadde selv deltatt i flere vikingferder sammen med Olavs far. Han hadde den nødvendige toppkompetanse både for å lære Olav krigskunst fra en stormanns ståsted og for å lære ham opp i kongegjerningen – samtidig som han kunne tegne et inspirerende bilde av farens kongerolle. Det ga Olav en del grunnleggende trygghet og tillit i det farlige krigerlivet han skulle herdes i.
Olav i Normandie
Istedenfor å fordype oss i Olavs mangslungne erfaringer i sjøkrigerlivet, der han hadde en uvanlig suksess og overlevde en rekke livsfarlige slag, skal vi foreta en snartur innom Normandie i Frankrike vinteren 1013-14, der den norske vikinghøvdingen Gange-Rolv i realiteten hadde etablert sitt eget norrøne monarki ca. 911. Nå var det hans oldebarn som rådde og som stadig satte pris på besøk fra norske stormenn og deres følgesvenner. Norrønt språk ble til og med ennå forstått, da skandinavisk innvandring varte helt til 1020-tallet. Her ble Olav, nå en erfaren og rik kriger drøyt tjue år, kjent med den engelske flyktningekongen Ethelred 2. Det var den samme i sin tid så mektige kong Ethelred som nesten tjue år før hadde fått Olav Tryggvason til å bli sin allierte i 995 og som hadde utstyrt ham med en svær formue for å finansiere et kombinert konge- og kristningsprosjekt i Norge. Nå så Ethelred en liknende mulighet i navnebroren Olav Haraldsson: Mon han kunne kristnes og dernest hjelpe ham i å gjenvinne makten i England – som danene var i ferd med å rive fra ham?
Olavs forberedelser før avreisen til England
Olav sa ja, men legg merke til dette: Først sendte han Rane til øyriket for å undersøke maktforholdene der om høsten. Olav utstyrte han med store økonomiske midler for å få inngått allianser med ledende engelske stormenn for å lette på den militære innsatsen den kommende våren. Det som ikke står på dette punktet i sagaen er at Rane samtidig hadde med seg dyktige spioner til å skaffe best mulig etterretninger før Olav landet med sine styrker. Kort sagt: Det lå nitid militær og politisk planlegging bak den planlagte ferden.
Oppgaven viste seg å være vanskeligere for Olav enn han hadde ventet. England på denne tiden utgjorde en sydende heksegryte av skiftende maktforhold og lojaliteter. Olav havnet så i kong Knut den mektiges leir for ikke å ødelegge for sitt overordnede mål: å bygge mest mulig makt og midler for å sikre seg kongemakt i Norge. Ethelred var tydelig i ferd med å tape England og da var den eneste utveien for Olav å sikre seg et levelig forhold til den unge danekongen og hans store hærfører, Eirik Ladejarl fra Norge.
Olav drar til Norge i 1015
Så besluttet Olav seg for å dra til Norge. Det var nok ingen impulsbeslutning, men i samsvar med hans fremgangsmåte fra høsten før: Først etterretninger om maktforhold og ledere i Norge og drøfting av makterobringsstrategi, ledsaget av betydelige summer til dem som ville støtte ham. Dernest måtte han sikre seg de nødvendige skip, elitemannskaper og prester til kristningsgjerningen. Vi har ingen kilder til Olavs konkrete tenkning fremfor overfarten til Norge, men indisiene kommer fram straks han var tilbake i Norge høsten 1015.
Varsel om Olavs mål i Norge
Den mest markante hendelsen var da han tilfangetok den 17 år gamle Håkon jarl, Eirik Ladejarls sønn og fikk han til å love å forlate Norge for godt. Her underkommuniserer sagaen denne storpolitiske hendelsen i norsk historie: Det som skjedde var nemlig at Olav med press fikk danekongens ene sentrale norske vasallkonge, Håkon jarl, til å fraskrive seg rettigheten til å bestyre Vestlandet, samt fire trønderfylker – som han forvaltet som dansk underkonge. Disse områdene overga han til Olav. Dette måtte Håkon bekrefte ved en seriøs edsavleggelse med flere vitner. Dette var jevngodt med hans underskrift på et forpliktende dokument, som ennå ikke var vanlig i Norge. Norge var fremdeles dominert av muntlighetens kultur.
Olavs skiftende geografiske popularitet
Da dette var gjort, fikk Håkon dra til England og Olav seilte sørover fra Sunnfjord til Lindesnes og nordover i retning av Viken. Sagaene har en kort, men meget fascinerende kommentar: Mens Olav stadig holdt ting med lokalbefolkningen langs kysten, merket han at vestlendingene var negative til ham, men straks nord for Lindesnes skiftet stemningen var å være lunken til å bli mer og mer positiv inntil han ble vel mottatt i Vestfold blant farens gamle venner blant stormennene. Av sagafremstillingen går det fram at mye av farens gamle maktnettverk fra 990-tallet fremdeles var intakt og forekommende mot Olav. Disse kortfattede opplysningene kan leses som at Olav var i gang med å gjeninnsette seg iallfall i farens kongestilling, men edsavleggelsen til unge Håkon jarl tyder klart i retning av at han hadde hele Norge som sitt overordnede mål. Etter å ha sikret seg tette forbindelser i Vikenområdet, ledsaget av løsgods og gull, siktet Olav seg inn på å møte sin mektige stefar, opplandskongen Sigurd Syr på Ringerike.
Han kunne knapt funnet noen mer sentral småkonge i Norge til å drøfte sin makterobringsstrategi med. Det skjedde sammen med hans ærgjerrige mor og fremste lærer: Rane kongsfostre. Men hovedhaken med drøftingene var hvordan han skulle få med seg de øvrige fire opplandskongene og derigjennom tingene til å gi ham kongsnavn. Det lyktes Olav med og han fikk den nødvendige legitimitet for å fremstå som overkonge for Opplandene og Norge ellers – mot å love ”å overholde de gamle lovene og forsvare landet mot utenlandske hærer og høvdinger.” Så fikk han betydelige hærstyrker utover de 260 leieoffiserene og -soldatene han hadde med seg fra England. Med denne støtten i ryggen dro han over Dovre til Trøndelag for å sikre seg de områdene som Håkon jarl hadde tilsverget ham der. Olav holdt en rekke ting med bøndene og førte fram vitner på denne eden – som gjorde ham til legitim hersker i fire fylker i Trøndelag.
Opplegget var tydelig: Olav ville trenge seg inn i ladejarlenes maktområde etter Håkon var drevet til England. Dette så i begynnelsen til å gå glatt for Olav uten militære konfrontasjoner og tap av menneskeliv. Men Olav kom ikke forbi Einar Tambarskjelve og Svein jarl i Trøndelag, den mektige Eirik jarls bror og sveakongens svigersønn og vasall for de delene av Norge somHåkon jarl ikke hadde fått fra danekongen. De samlet overlegne militærstyrker og fikk jaget Olav ut av Trøndelag og tilbake til Opplandene.
Dermed er vi kommet til dramaets første vendepunkt: Nå ville det ikke gå glatt for Olavs videre makterobring utenfor Opplandene og Viken-området. Han hadde tent en gnist i Trøndelag som måtte utløse et militært felttog imot ham, hvis ikke danekongen og sveakongens eneste gjenværende vasall i Norge skulle miste all ære og makt i landet. Dermed startet Svein jarls krigsforberedelser.
Aktørene i kampen om Norge
Så snart våren viste sine første tegn våren 1016 tok kong Olav Haraldsson til å samle tropper til å møte et forventet angrep fra sin hovedfiende i Norge, Svein jarl. Olav hadde forstått at han hadde provosert Ladejarlen til en grunnleggende konfrontasjon da han hadde prøvd å vinne terreng i Trøndelag høsten 1015. Svein jarl hadde faktisk jaget ham ut av Trøndelag med en overlegen krigsstyrke.
Olav hadde deretter flyktet via Dovre og selv hatt vinterkvarter ulike steder på Opplandene. Han hadde flyttet fra sted til sted med mannskapene sine, som nok lå i krigstrening hele vinteren. Som lovlig godkjent overkonge på Opplandene fikk han med seg en rekke stormenn fra Opplandene og fra Viken-området, bl.a. fra Hedmark. En stor hærflokk kom fra Romerike og en fra Ringerike, under ledelse av stefaren hans, kong Sigurd Syr. Langs Viken-området inni Oslofjorden samlet de krigsfartøyer og sjøfolk. Det manglet ikke på villige hender, men Olav var ikke tilfreds med størrelsen på styrkene sine.
Selv hadde Olav sikret seg et håndplukket elitemannskap av minst 120 mann for sitt flaggskip, Karlshovde. Offiserene og soldatene hans var profesjonelle krigere med mange års kampfaring i Europa bak seg. Hans personlige livgarde hadde alle brynjer og hjelmer og var nærmest usårbare i forhold til vanlige utkommanderte leidangssoldater hos fienden. Olav hadde det mest moderne i krigsutstyret, takket være hans betydelige formue bygd opp av herjinger og plyndring gjennom flere år.
Hovedmotstanderen hans, Svein jarl hadde skrevet ut trønderleidangen med mange kjente lendmenn som krigsledere, deriblant Einar Tamberskjelve. På våren seilte de ut med en rekke skip og samlet nye krigsstyrker langs vestlandskysten. Da de svingte rundt Lindesnes og dro nordover for å knuse Olav, hadde de samlet en tallmessig større krigsflåte enn ham. Med seg hadde de også Norges mektigste mann i Norge utenom Olav, Erling Skjalgsson, Rygekongen. Eller hadde de det?
Kongesagaene er klare på dette punktet, men moderne historikere som Knut Helle og Claus Krag har avvist at Erling kunne ha vært med, da hans innsats ikke er omtalt i det samtidige skaldekvadet Nesjarviser av Sigvat Skald. Dette resonnementet er ikke tilstrekkelig til å avvise Erlings deltakelse, da dette synspunktet er basert på at man ikke kan stole på sagaenes fortellende tekster, men primært på skaldekvad. Tvert imot er det av sammenhengen ganske klart at Erling måtte være deltaker:
- Fordi han hadde inngått et forlik med Håkon og Svein jarl i 1014 der Svein jarl giftet bort sin datter til Erlings eldste sønn. En følge av det var at den gamle krigskonflikten mellom ladejarlene og vestlandshøvdingen ble bilagt mot at Erling ytet skatt og krigstjeneste for ladejarlene – som igjen var danske og svenske underkonger. Krigstjeneste for Svein jarl var nødvendig i 1016.
- Det var åpenbart for Erling at Olav etter episoden med Håkon jarl i Sunnfjord i 1015 truet den eksisterende politiske ordenen i Norge og Erlings selvstendighet som vestlandsleder.
Slaget forberedes og begynner
Mens krigsflåten fra Trøndelag og Vestlandet nærmet seg Viken, gikk Olav og hans styrker i hovedforlegning ved Tønsberg, et gammelt og sentralt samlingspunkt for Oslofjordområdet. Gjennom spioner fikk han kjennskap til den store fiendehæren som var på vei. Da brøt Olav leiren ved Tønsberg og la til sjøs med hele flåten sin lørdag før palmesøndag. Søndagen kommanderte han krigsfolkene på land for å instruere dem om den kommende kampen. Svein jarl og flåten hans hadde gått inn i Langesundsfjorden like ved innfarten til Skien og kunne ventes som snarest, Olav streket opp slagmetoden:
1. Han skulle med krigslur blåse til felles avgang.
2. Det var påkrevd å ro i samlet flokk etter ham.
3. Ved identifisering av fienden måtte skipene legges side om side og tenges, bindes til hverandre og kampen kunne begynne.
4. Ingen spyd måtte kastes tilfeldig: Hvert våpen talte med.
Olavs særlige skipsmannskap hadde en form for uniformering: Alle hadde brynje med hvitmalte hjelmer med blått kors. Så holdt han en messe om bord på skipet sitt og mennene fikk et lettere måltid. Deretter ga Olav det avtalte lursignalet, alle skipene rodde ut på fjorden og kom snart over Svein jarls flåte. Begge parter styrte imot hverandre, Olav mot jarlens flaggskip. Sigvat Skald kommenterte i kvadet sitt. Av det forstår vi at det var et blodig og brutalt slag:
Hardt hastet vi opp i skip.
Hørte høye brak av sverd,
rødfargede, som
kløyvde skjold.
Og der de drabelig kjempet
over bord gikk sårede bønder.
Vi fikk velutstyrte skip,
mens likene fløt i sjøen.
Kampen omkring Svein jarls flaggskip ble den mest dramatiske, da Olav siktet seg inn på fiendens førerskip. De profesjonelle brynjekledde krigerne hans var i ferd med å entre skipet, men jarlen skjønte at han var i ferd med å bli nedkjempet. Han ga ordre til båtsmennene om å hogge av de reipene som bandt ham til den øvrige flåten, for å kunne komme seg unna Olavs profesjonelle krigere. Men kongsmennene slengte store jernkroker over i jarlens skip for å holde skipet fast så de kunne ta ham. Da befalte jarlen at stavnbordene skulle hogges vekk for å unngå grepet fra entrehakene. Einar Tamberskjelves skip lå ved jarlens skipsside. Han fikk kastet et anker over i jarleskipet og maktet å dra det fri fra kongsmennenes klør. Dermed kom Svein jarl seg ut på fjorden og fikk samlet noen av skipene sine til krigsråd.
De hadde nå en sterkt svekket krigsflåte med store tap. Hva skulle de gjøre? Erling Skjalgsson var den mest kampinnstilte og ville straks samle en ny krigsflåte for å gjøre det av med Olav. De fleste mente imidlertid at jarlen skulle dra til svigerfaren i Sveariket og gjennom ham få nye krigsstyrker. Splittet løste de opp flåten sin og kom seg unna videre tap. Jarlen dro til Sverige og fikk en vennlig mottakelse der, dro i viking og herjet til seg nye investeringsmidler, dvs. plyndringsgods i den østre delen av Østersjøen. Men så døde han uventet i sotteseng. Nå lå Trøndelag, landets hjerte, åpen for en endelig erobring fra Olavs side, noe han gjorde hurtig uten særlig motstand på dette tidspunktet. Dernest kunne han underlegge seg Vestlandet og nedkjempe andre lommer med eventuell motstand, noe han også i stor grad lyktes med.
Konklusjon
Det var helt naturlig og viktig at Svein jarl angrep Olav ved Nesjar, ved inngangen til Olavs omfattende arvekongerike fra farens dager. Det var på hjemmebane Olav måtte nedkjempes. Hadde Olav tapt, var igjen Østlandet kommet på ladejarlenes hender. Men det gikk ikke som fiendene hans håpet på. Nesjar-slaget ble Olav Haraldssons første store militære seier i hans strev for å utvide farens underkongerike til enekongemakt for hele Norge, på bekostning av Harald Hårfagres overkongemakt og småkongenes ”lokale” kongemakt.
Seieren ved Nesjar la et avgjørende fundament for Olavs unike historiske rolle i Norge og var en byggestein for å videreutvikle den kristning som allerede hadde funnet sted fra 900-tallet og den typen nasjonsbevisshet som fantes siden Harald Hårfagres dager fra 870-tallet: kampen mellom norske og danske interesser. Vi kan forestille oss hvilke andre retninger historien i Norge hadde tatt fra 1016 av hadde Olav tapt. Men dette er litt av et tankekors: Olav kjempet ikke mot hedninger, men mot andre kristne fyrster, som Svein jarl og Erling Skjalgsson – og mot et Norge hvor en form for religionsfrihet hadde hersket i 15 år etter Olav Tryggvasons religionstyrannisering ca. 995-1000. Hva innebærer dette for Olavs ry?
Olav vant i kraft av å ha en elitestyrke som var overlegen de vanlige norske leidangssoldatene på Svein jarls side – som ikke kunne måle seg med de av Olavs kjernetropper som var profesjonelle soldater med den tids mest avanserte krigsutstyr. Det er også mulig at det kan ses et klokt politisk skjønn i hans svar til Sigurd Syr, som straks ville ha gjort kort prosess med Olavs tapende motstandere. Olav gikk imot det: Mon han ante den reaksjonen dette ville ha utløst av voldsom hevntørst i Norge – samt fra Svein jarls bror, Eirik jarl, den mektige kong Knuts hærfører? Ville danene da hurtigere ha kastet seg over Norge som sitt underkongedømme?
Nesjar-slaget kan neppe kalles Norges desidert største sjøslag gjennom tidene, her rår nok fremdeles slaget i Hafrsfjord grunnen, selv om noen har tapt dette fra sin historiske hukommelse. Nesjar-slaget var imidlertid ett av de største og viktigste: Det var Olavs mest lykkebringende slag før Stiklestad. Han var ennå en relativt populær konge på Østlandet: Norge lå nå for hans føtter – inntil han få år etter viste seg som en ny og undertrykkende enekonge i strid med nordmennenes århundreårgamle tingordninger og rettstradisjoner. Etterhvert forspilte han også sin popularitet i stor grad på Østlandet. Men den historien ligger utenfor denne artikkelen.