facebook twitter instagram

Marit Jerstad og Knut Harris: Grunnlovens glemte bakgrunn (Arbeiderbladet)

publisert 24/01/2014

Detailimage

Voluspå-forfatterne tar opp spørsmålet om sagatradisjonens viktige betydning for Grunnloven.

Da Eidsvollsforsamlingen konstituerte seg i 1814, var det bare 16 år siden Alltinget på Island ble stengt av danskekongen. Så lenge hadde islendingene opprettholdt den gammelnorske møteskikken. Helt siden folkevandringstida styrte folk seg selv ved lover som ble bestemt på tingmøteplassene i Norge. Allerede på 700-tallet hadde denne skikken spredt seg med «norske» utvandrere til Orknøyene, Hebridene og områder rundt Irskesjøen og fra 835 også Irland. På slutten av 800-tallet ble Island bosatt hovedsakelig fra Norge og man tok med seg ting-tradisjonene.

Gulatingsloven ble tilpasset til islandske forhold. Bare rundt Irskesjøen kjenner vi 11 tingsteder, og Tynwald på Isle of Man (navnet kommer fra Tingvoll) er verdens eldste ting som fortsatt er i bruk.Typisk for datidas nordmenn var å holde tingmøter og styre etter lov, ifølge professor Torgrim Titlestad: «Folket hadde retten gjennom sine egne gitte lover, og plikt til å drepe den som krenket disse, om så det var kongen selv». Gulatinget og Frostatinget er eksempler på den øverste myndighet før rikskongedømmet, nemlig regionaltingene. Typisk for Norgesveldet – som etter hvert omfattet islendinger, orknøyinger og andre – var også at bøndene aldri ble livegne. Kvinner med egen eiendom (enker) kunne også delta. Etter at det norske rikskongedømmet gikk under på slutten av 1300-tallet og vårt maktområde etter hvert havnet under danske konger, vet vi at bøndene styrte seg selv ved samråd på tingmøter i områder der danske futer ikke nådde oss.

Hvorfor bør hele denne forhistorien nevnes ved jubiléet for vår grunnlov? Det framheves ofte at Grunnloven var inspirert av den franske revolusjon og den amerikanske uavhengighetserklæringen, men vi mener at eidsvollsmennene også hadde med seg vår egen forhistorie, dels litterært, særlig i form av Snorres kongesagaer, men også gjennom lokalhistoriske tradisjoner. En av de litterære kildene var islendingen Tormod Torfæus’ latinske Norgeshistorie. Eidsvollsmannen Christian Magnus Falsen hadde den klare oppfatning: «Vi see Nordens Sønner saa godtsom ene i Besiddelse af Menneskeret og borgerlig Frihed; og har sand og fornuftig Frihed havt varig Sæde nogensteds, saa var det i vort Nord.»

De gamle regionale hovedtingene var Gulating på Vestlandet, Frostating i Trøndelag, Eidsivating på Eidsvold og etterhvert Borgarting i Sarpsborg. Disse navnene lever videre som navn på domstoler, men eidsvollsmennene valgte å ære den lange tingmøtetradisjonen ved å kalle vår nye nasjonalforsamling STORTINGET. 


Marit Jerstad og Knut Harris er forfatterne av boka 

Voluspå - Gudinnene og verdens fremtid

voluspa




Tilbake til nyheter