facebook twitter instagram

Aftenposten: Nasjonens hukommelse

publisert 16/01/2008

Detailimage

På høy tid. Norges kongesagaer ble nedtegnet av våre forfedre i to hovedutgaver. Det lyder utrolig at den ene av dem, "Fagerskinna", ikke er fullstendig oversatt til moderne norsk før nå.

Av Ulf Andenæs, journalist 



Professor Torgrim Titlestad, redaktør for utgivelsen, har derfor et poeng når han sier at dagens nordmenn forsømmer sin gamle historie. Forsømmelsen er blitt oppveiet av at "Fagerskinnas" motstykke, Snorre Sturlasons "Heimskringla", har hatt en plass i de tusen hjem. Men heller ikke sagaene fra Snorre står like sterkt i nordmenns felles bevissthet som de gjorde. 


Lys levende. Den ukjente forfatteren av "Fagerskinna" beskrives som en nøktern og kritisk historiker for sin tid, mens Snorre var en kunstner, som smykket sine tekster med uforglemmelige avsnitt og hva som senere har stått som bevingede ord. Det skal godt gjøres å finne sterkere fortettede litterære tekster enn Snorres beskrivelse av Håkon jarls siste timer i lag med trellen Kark, av mannjevningen der det skjærer seg mellom kongsbrødrene Sigurd Jorsalfar og Øystein den gode, eller av slaget på Stiklestad. Det er slikt som mange av min generasjon fortsatt har i lys levende minne. Men det stopper vel stort sett hos oss, og blir ikke lenger mottatt av neste generasjon i samme omfang. 


Det må være den gjennomført kunstneriske utformingen hos Snorre som har satt "Fagerskinna", med sin mer nøkterne form, i skyggen. Likevel mener de lærde at deler av "Fagerskinna" har samme litterære kraft som Snorre. Det er i så fall en viten som ikke har nådd ut, ettersom "Fagerskinna" ble gjort så sent og så ufullstendig tilgjengelig for vår tids nordmenn. 


Et gammelt rike.Derfor var det Snorres "Heimskringla" og ikke "Fagerskinna" som gjorde tjeneste med full slagkraft under nasjonsbyggingen fra 1800-tallet. Snorres versjon av kongesagaene kunne vise til fulle at Norge var et rike av ærverdig alder og ingen nykomling blant nasjonene. Sagaens skikkelser og ledemotiver ble mye brukt av foregangsmenn som Wergeland, Ibsen og Bjørnson, og i sin tur misbrukt av Quislings solkorsfarere, skjønt ikke av Quislings fremste våpenbror, Knut Hamsun. 


I våre dager har de deler av historien som går noen århundrer tilbake vært nokså lite påaktet her hjemme, til forskjell fra i mange andre land, der temaer fra lenger tilbake i tid blir mye gjenskapt og mye brukt, ofte - som mange vil ha sett - på en måte som vekker gjenklang i litteratur, drama og film. Titlestad fastslår at kunnskapen om sagatid og nasjonens opphav hos oss er "omtrent rasert" i skolen, og at mange kilder har gått i glemmeboken, fordi de i likhet med "Fagerskinn" ikke er blitt formidlet videre. Da har han et gyldig budskap, fordi fullt fravær av kunnskap om fortiden er å ligne med hukommelsestap, til skade for den som rammes, enten det er en nasjon eller et enkeltmenneske. 


Tilbake til nyheter