Fra boken Den siste vikinghøvdingen – historien om Einar Tambarskjelve

Einar Tambarskjelve i historien

Av Frans-Arne Hedlund Stylegar

Einar Tambarskjelve. Illustrasjon av Marisol Vaca, basert på Christian Krohgs klassiske illustrasjon fra Heimskringla.

I samtidskildene, skaldekvadene, er det lite stoff å hente om Einar. Bare et par lausavisur som direkte omtaler ham er be vart – men til gjengjeld viser disse versene noe av Einar Tambarskjelves betydelige makt og styrke. Snorre tilskriver dem Harald Hardråde selv, og han skal ha diktet det en gang Einar kom inn til Trondheim med et følge på nesten et halvt tusen mann og en flåte på åtte, ni langskip. Kongen klager over at Einar beter seg som en – ja, konge, og han sier samtidig at han må tas av dage om ikke Harald selv skal miste land og rike:

Her ser jeg at den djerve Einar Tambarskjelve,
som mang en gang sjøen pløyer går i land så mannsterk.

Han full av styrke venter
å vinne kongens sete.
Ofte huskarer færre
fant jeg i følge til jarlen.


Han, som gjør sverdet blodig,

bort vil drive fra landet
oss, om Einar ei kysser

øksemunn den tynne.

De senere sagaene har imidlertid mye å melde om Einar, som er en av de mest omtalte personene i kongesagaene, kongene selv unntatt. Én forklaring på det finner vi antagelig i den dessverre tapte sagaen om Ladejarlene (i ettertid kalt Hlaðajarla saga). Norrønfilologen Theodore M. Andersson har sannsynliggjort at denne sagaen, som forfatteren av blant annet Morkinskinna, har øst rikelig av, ikke har sluttet med jarlesønnene Eirik og Svein, slik det har gjerne har vært antatt, men at Einar Tambarskjelve, i egenskap av å være den siste store trønderhøvdingen og dermed på sett og vis kulminasjonen av Ladejarlenes makt, har spilt en sentral rolle i sagaen, som har vært ført frem til hans død – eller kanskje helt frem til frenden Håkon Ivarsson, som ble gift med Magnus den godes datter, Ragnhild.

Når sagaforfatterne på 1100- og 1200-tallet var opptatt av Einar, skyldes det antagelig to forhold: Først og fremst at han utvilsomt var en helt sentral aktør i de politiske begivenhetene i første halvdel av 1000-tallet, men dernest også at viktige politis-ke aktører i sagaskrivernes samtid regnet sin slekt tilbake til Ei-nar, noe som gjorde hans gjøren og laden to hundre år tidligere relevant også for samtidshistorien.

Gjennom Håkon Ivarsson var både Orknøyjarlene og dane-kongen Erik Lam beslektet med Einar Tambarskjelve. Enda mer interessant er slektsforbindelsen til den fremstående birkebeine-ren og trønderhøvdingen, Bård Guttormsson på Rein i Fosen. Bård, som døde i 1194, var beslektet med Einar Tambarskjelve, men også med andre stormenn fra det foregående århundret, som Torberg Arnesson på Giske og Erling Skjalgsson. Som en respektert og høyættet lendmann, var han en viktig støttespiller for kong Sverre i konflikten med baglerne og ble gift med kon-gens søster, Cecilia Sigurdsdatter. Bård var dessuten far til den senere kong Inge, til hertug Skule og til Ingebjørg Bårdsdatter, som ble gift med lendmannen Alv Erlingsson. Og Bård Guttormssons barnebarn var dronning Margareta, gift med kong Håkon Håkonsson.

Einar viktig for sagaskriverne
Ikke til å undres på at Einar Tambarskjelve – i kraft av å være beslektet med kongene av sverreætten, som styrte i Norge og på Island i så å si hele den perioden da sagaene ble skrevet – var viktig og relevant for sagaforfatterne. Det samme kan sies om Erling Skjalgsson og flere andre av det tidlige 1000-tallets høvdinger – de var aktuelle og interessante for ettertiden fordi den regjerende kongeslekten så å si kunne føre sine ættelinjer tilbake til dem alle sammen.

Hvilke kilder rådde så middelalderens kronikører og sagaskrivere over når det gjaldt begivenheter som hadde funnet sted og personer som hadde levd og virket et par hundre år før deres egen tid? Hva kunne de egentlig vite om Einar Tambarskjelve og livet han levde? Kort fortalt må det ha dreid seg om skaldekvad, eldre krøniker og annaler som bare til dels har overlevd frem til i dag – og muntlig tradisjon.

Når det gjelder en tidlig krønikeskriver som Adam av Bre-men (1040–1081), vet vi at en av hans hjemmelsmenn for historiske opplysninger om den danske kongeslekten var kong Svend Estridsen selv. I den lengste sagaen om Olav Tryggvason heter det om én episode at forfatteren har hørt det fortalt av Teit Åsgeirsson, som hadde hørt det av «en utmerket og klok mann», Torarin Torvaldsson, som igjen hadde hørt det av Einar Tambarskjelve selv.

Hva Einar angår, kommer man ikke utenom Snorre Sturlasons sentrale rolle, selv om han ikke var den første som skrev sagaer med Einar som en av hovedpersonene. Snorre er kjent som den som forfattet Heimskringla, men han var ikke bare historiker – han var også en av Islands mektigste menn og stod i et nært forhold til hertug Skule, den ene av Bård Guttormssons to sønner. Som den fremste av sturlungene kjempet Snorre mot oddeverjene om den politiske makten på Island. Han ble valgt til lovsigemann i 1215, og kunne møte på Alltinget med et følge på 800-900 væpnede menn.

Snorre var i Norge i to lange perioder, første gang i 1218–1220, da kong Inge Bårdsson nettopp var død, og striden stod om hvem som skulle overta tronen, Skule Bårdsson eller Håkon Håkonsson. Vinteren 1218–1219 var Snorre hos Skule i Tøns-berg, der kong Håkon også befant seg. Neste vinter oppholdt han seg i Trondheim som gjest hos Skule, mens Håkon også tilbragte vinteren der. Da han reiste hjem til Island sommeren 1220 fullastet med rike gaver fra Skule, hadde han fått et len i Norge, slik at han skulle vende hjem som både norsk og islandsk stormann med oppdrag om å irettesette de ulydige oddeverjene, som hadde fart ille med norske kjøpmenn. I 1237–1239 var Snor-re igjen i Norge, men valgte «feil» side i tronstriden mellom Håkon og Skule, som i 1239 lot seg hylle som norsk konge på Øreting. Da Skule så gikk til åpent opprør mot Håkon Håkonsson, ble han drept, og i 1241 innhentet skjebnen Snorre selv, da han ble drept på kong Håkons ordre hjemme på Reykholt.

Snorre skrev Heimskringla i årene mellom sine to norgesrei-ser. Det er svært sannsynlig at han må ha fått mye av sine kunn-skaper om norske forhold og norsk historie mens han oppholdt seg i landet i perioden 1218–1220, og det kan godt være at hertug Skule var kilden til flere av opplysningene om sine egne aner. Det samme kan for så vidt gjelde Håkon Håkonsson. Snorres og store deler av sagatradisjonens tydelige fokus på Einar Tambar-skjelve og enkelte av hans samtidige er uansett rimelig å forstå også som et resultat av at de ble oppfattet som relevante og vik-tige forfedre til konger og høvdinger i sagaforfatterens egen tid. Det betyr ikke at alt som står i sagaene om Einar er «riktig». Sagaene er litteratur, selv om de ble skrevet i det som er blitt kalt «et hav av muntlighet», og forfatterne har satt sammen likt og ulikt ut fra sin samtids vurderinger og oppfatninger.

Heltebildet
Sagaene gir i all hovedsak et positivt inntrykk av Einar og hans innsats. Sagaforfatterne fokuserer helst på et fåtall episoder – Einar som idrettsmann og ungdommelig bueskytter hos Olav Tryggvason i Svolderslaget, hans innsats i slaget ved Nesjar, hans avgjørende rolle i helliggjøringen av Olav Haraldsson, reisen til Kiev for å hente hjem Olavs frillesønn, det elleveårige kongs- emnet Magnus, og deretter rollen som formynder for den unge kongen, og til slutt den skjebnesvangre konflikten med Olavs halvbror og Magnus’ farbror, Harald Hardråde.

For en islandsk sagatradisjon med betydelig sans for kongene av ynglingeætten, var alt dette forhold som talte til Einar Tam-barskjelves fordel, og det samme var det faktum at han ikke var med bondehæren på Stiklestad i 1030, da Olav Haraldsson falt, samt hans motstand mot kong Svend som styrte Norge på vegne av sin far, danekongen Knud den mektige, frem til 1035. At Ei-nar når alt kom til alt ble drept fordi han satte seg opp mot den samme kongemakten – Harald Hardråde var jo også en «yngling» – kunne i noen grad unnskyldes fordi sistnevnte ikke tok tilstrekkelig hensyn til den tradisjonelle høvdingmakten, i blant annet Trøndelag.

I senere nasjonal historieskrivning festet man seg gjerne ved noen av de samme trekkene og valgte å karakterisere Einar ut-fra ens syn på de ulike kongene og Einars forhold til dem. P.A. Munch kalte ham betegnende nok for «Fædrelandets Befrier», mens Alexander Bugge karakteriserte Einar som «en høvding av edlere støpning – en mann med virkelige statsmannsevner». Det var først og fremst hans sentrale rolle i opprøret mot kong Svends hardstyre og innsatsen som de facto riksstyrer under den mindreårige Magnus den gode, som bidro til den positive vur-deringen. Sverre Steen var noe mer betinget i sin dom, og kaller Einar for en typisk «balansepolitiker», mens Johan Schreiner kategorisk slo fast at «Einar var riksfiende», på grunn av hans motstand mot Olav Haraldsson og, senere, Harald hardrådes kongedømme.

Historikerne i nyere tid har stort sett unngått denne typen normative vurderinger, positive som negative, og heller valgt å vektlegge Einars konkrete rolle og faktiske makt. Claus Krag, for eksempel, sier om ham at han var «uten tvil en av de mektig-ste menn i Norge i første halvdel av 1000-tallet».

Forfatteren Frans-Arne Hedlund Stylegar hos Saga Bok i Stavanger. Foto: Bård Titlestad.



Handlekurv