facebook_round

Oddvar Nes 1938-2016

publisert 26/09/2016

Detailimage

Vår gode venn og samarbeidspartner gjennom flere år, Oddvar Nes har gått bort. Torgrim Titlestad har skrevet et minneord:


Oddvar Sigmund Nes var født i Volda i 1938 og ble professor ved Nordisk Institutt i Bergen i 1984. I 2009 fikk han Kongens fortjenestemedalje for sin store vitenskapelige innsats. Han har høstet behørig ros for sin innsats etter sin død. Jeg vil gjerne utfylle dette positive bildet av ham.

medaljen_226

Jeg møtte Oddvar Nes første gang da jeg var 18 år. Jeg støtte på ham som ung gymnasiast i det daværende huset for Nordisk Institutt ved Universitetet i Bergen. Det lå ved enden av min gamle avisrute i Parkveien, tett i Nygårdsparken – i en noe nedslitt prektig bergensk villa. Han virket usedvanlig høy og mager og var omgitt av konstante røyskyer som han blåste i øst og vest, svor saftige sunnmørske eder og hadde kontante svar på de fleste filologiske spørsmål. Da han et øyeblikk tvilte på mine kunnskaper i en spesiell sak, rev han ut en skrivebordsskuff og dro opp Ivar Aasens ”søndmørsk” grammatikk fra 1851. Skulle jeg oppnå innsikt i diskusjonen vår, måtte jeg lese dette heftet. Dermed basta, og verket var mitt. Gaven ble prompte overlevert.

 

Jeg har ofte tenkt tilbake på dette heftige møtet når jeg tenker på den eldre Oddvar, alltid sindig, vennlig og ettertenksom. Han mildnet nok med årene, men det sunnmørske temperamentet kunne brått flamme opp like til det siste. Replikkunsten og innsikten i akkurat det riktige ordet i en hver sammenheng ble aldri svekket. Og som årene gikk bare økte kunnskapene hans og han øste elegant av dem, selv om det noen ganger kunne gå flere dager før han fant det eksakte svaret. Han ga seg ikke ved verken første eller femte veisving.

 

Da jeg i 2001 ble spurt om å ta på meg ansvaret for å få oversatt det 4000 sider svære verket av Tormod Torfæus på latin fra 1711, visste jeg at jeg ikke bare trengte gode oversettere – som var mangelvare i Norge – men også tung og allsidig filologisk kompetanse. Jeg kjente Oddvar og magefølelsen at det knapt fantes bedre medarbeider i et slikt prosjekt i Norge. Jeg var ikke den første som ble spurt om å få oversatt Torfæus-verket, for det var tydelig, som professor Egil Kraggerud skrev i Historisk Tidsskrift i 2008: ”en så stor og bredt anlagt oppgave rygget man av forståelige grunner tilbake for.” Kraggerud ga også uttrykk for den tanken at denne oppgave var så vanskelig at den virket ”urealistisk under de norske forhold.” Jeg kan skrive på at Kraggerud her beskrev situasjonen nokså nøkternt.

 

Poenget er at Oddvar Nes ikke var typen som rygget unna skremmende utfordringer: Han hadde en omfattende og solid faginnsikt – og en enorm, systematisk arbeidskapasitet. Til seinere på kvelden, til ivrigere sto han på. Derfor var det enkelt for ham å si ja til å være med å bygge opp Tormod Torfæus-stiftelsen fra dannelsen omkring Torfæus’ hovedverk Historia rerum Norvegicarum i august 2001 frem til sin død i høst (Vi arbeider nå med en engelskspråklig utgave). Samtidig gjorde han et dyptpløyende arbeid med å tilrettelegge islendingen John Erichsens Thormod Torfesens Levnetsbeskrivelse fra 1788 i en moderne utgave (Saga Bok 2009). Uten Oddvars minutiøse gjennomgang av originalutgaven av dette fremragende verket ville boken forblitt nedstøvet i arkivenes magasiner. Mens jeg først utarbeidet personregister for Torfæus-verket, mente Oddvar etter tre bind at nå var det hans tur for denne krevende oppgaven. I tillegg utarbeidet han stedsnavnsregister. Da vi så kom til siste bindet, kastet Oddvar trøyen fordi han oppdaget at Torfæus’ siste bind inneholdt flere feil enn tillatelig. I siste delen av dette bindet var Torfæus’ arbeidsevne blitt betydelig svekket. Med en viss rett kan vi si at Oddvar forbedret originalen ved å kontrollese de verkene Torfæus viste til. Gjennom dette arbeidet viste han også at han behersket latin i større grad enn jeg hadde forventet. Det viste seg gang på gang. Og han var alltid tilgjengelig for problemdrøftelser av alle slag, fra filologi til finansiering.

 

Det var alltid trivelig å arbeide med Oddvar og underveis fra 2001–2014 da verket var ferdig, diskuterte vi stadig det ofte siterte Flatøybok-verket som Torfæus viste stor interesse. For meg ble det mer og mer klart at vi ikke kunne fortsette å være uten en norsk oversettelse. Det var Oddvar enig i, og hva var da mer naturlig enn å be ham å bli med videre med å få en norsk utgave av Flatøybok? Han var med fra begynnelsen og ytet sine betydelige bidrag i sak etter sak og hadde en spesiell hånd med rettskrivning og navnespørsmål. Drøyt 14 dager før sin død fikk han sistekorrekturen av Flatøybok til gjennomsyn.

Han slet hardt dag for dag den siste tiden og sa i en av våre tallrike telefonsamtaler: ”Eg gjev meg ikkje!”. Og det gjorde han heller ikke før han måtte. Det kom ikke helt uventet på ham.


Det er vondt at han er borte – så altfor tidlig. Han hadde fremdeles så mye å gi.

Torgrim Titlestad

Hafrsfjord 24.9.2016

 

 


Tilbake til nyheter