facebook_round

Anmeldelse av Flatøybok i Cogito.

publisert 13/07/2015

Detailimage

Endelig er en viktig del av norsk historie oversatt til moderne norsk etter mer enn 600 år. Flatøybok, som ble skrevet på norrønt på slutten av 1300-tallet, er nå for første gang utgitt på flere språk, blant annet norsk. Det har bare eksistert et eneste eksemplar av denne unike boka som beskriver det som ikke bare er vår norske historie, men også den vi har felles med de andre skandinaviske broderland. Land som vi noen ganger var venner med, andre ganger gjorde strandhugg hos, eller kriget mot. Landenes innbyrdes sammenvevde historie, gir perspektiver om skandinavisk felles utvikling og utstrakt bevegelse mellom landene lenge før vår moderne tid.

Flatøybok er skrevet av prester, men samtidig skildrer den aktuelle hendelser med mer saftig ordbruk enn Snorre våget. Den ble skrevet i de mørkeste av tider, etter at Svartedauden hadde gjort sitt inntog i Skandinavia og drepte mer enn halvparten av befolkningen. Alt håp lå nå hos det unge, norske kongsemnet Olav 4. Håkonsson, født i 1370. Denne boka var ment som en komplett historisk utdannelse for den nye kongen, slik at han kjente sin historie og røtter. To islandske prester, for den gang var Island en del av kongerike Norge, fikk i oppdrag å sammenfatte hele landets historie, dog med en kristen tilnærming og vinkling til historiens begivenheter. Dessverre døde Olav, bare 17 år gammel, og boka ble aldri brukt til det den var tiltenkt. Det norsk-islandske kongeriket forsvinner inn i historien med dansk union. Verket inneholder den «komplette stamtavle» til samtlige skandinaviske kongeriker og deres «filialer», som britiske normannere og bosetningene på Færøyene og Shetland. Det strekker seg til Østersjøen og videre til Gardariket (Russland), hvor Olav Tryggvason vokste opp som trell. Flatøybok er det mest omfattende nordiske historieverk, dobbelt så omfangsrik som Snorre Sturlassons tekster. Noe som derfor gir oss mer utdypende og detaljrike skildringer, som gjenspeiles i til dels grove detaljer av så vel bestialsk, som seksuell karakter. Overraskende friskt nedskrevet av datidens prester, som tydeligvis ikke var så pripne. 


Kong Harald brukes som en metafor på overgangen fra mytisk til historisk tid, og Harald Hårfagres ætt regnes direkte tilbake til den store, norrøne gudeskikkelsen Odin. Harald hadde forresten en onkel på morssiden, sønn av kong Alv, som het Gandalf! Lyder dette kjent? Joda, vi vet at skaperen av «Ringenes herre», Tolkien var en habil historiker med spesiell forkjærlighet og inngående kunnskap om norrøn sagn og historie. Flatøybokas forfattere er ikke snauere enn at de ikke bare har nedskrevet kong Haralds ættetavle bakover til Odin, men gir likegodt en komplett ættetavle videre bakover til Adam og Eva også! Vår mystiske gude-konge Odin, blir der nummer 43 i rekken, og kong Harald Hårfagre dukker opp som nummer 69. Ættetavlene beskriver indirekte innvandringen til Skandinavia, via øst. De er først og fremst ment for å skape en bro som binder sammen gammel og ny tro til en helhet. Andre lands slektshistorie er ikke fullt så innholdsrike, men tilstrekkelig til å vise lang tids tilhold, og våre kongerikers innbyrdes slektskap og felles arv. For å skape en ytterligere sammensmeltning mellom norrøn og kristen mytologi, introduseres «urbefolkningen» jotnene. De beskrives som en del av de felles forfedrene som sammen med den mer østlige innvandringsbølgen representert ved Odins ætt «æsene», samt Lappene i nord, grovt sett utgjorde det nordiske folket.


Svik var ingen fundamental æressak, men oftest en praktisk nødvendighet for å overleve i en konfliktfylt tid med mye innbyrdes kamp mellom de skandinaviske vikingene. Jeg har sjelden lest om så mye svik av avtaler uten nevneverdig tap av anseelse som resultat. Den svekte, hvis han overlevde sviket, ville nok hevne seg om mulig, men ellers virket det ikke som denne typen adferd ble allment fordømt, eller avstedkom noe annen bastant reaksjon for øvrig. Vel, nå fantes det jo grenser for svik da, for treller, eller slaver som vi kaller dem, hadde tydeligvis ikke dette privilegium. Best kjent er i så måte historien om Håkon Jarl og trellen hans Kark, her utdypet som et stort nervepirrende tokant-drama av bokas forfattere. Som mange husker gjemte Kark og hans herre seg for kong Olavs frender under grisebingen på en gård. Kark får høre at det er belønning på sin herres hode, og etter en nervepirrende «hvem-blunker-først duell», kapper Kark sin herres hode av så fort han får sjansen. Karks svik blir derimot ikke belønnet med annet enn en brå og grusom død, da ingen trell kan svike sin herre og slippe unna! Heller ikke begrepene likhet og brorskap var særlig fremtredende, fastlagte normer og idealer den gang. Dette første bindet av Flatøybok ender med kong Olav Tryggvasons inntreden som konge, men før det skjer beskriver Flatøyboks forfattere hans barndom som slave. Først ble han solgt for verdien av en kappe, og senere, når han ble litt større, for verdien av to kapper. Til sist ble han kjøpt av en som ga ham en oppfostring som var et kongsemne verdig, før han vendte hjem som Norges andre kristne konge. 


Det fortelles også historien om en dansk konge som endte sine dager ved et skogtjern. Da han satt seg på huk og bøyde seg fremover for å ta en slurk vann, ble han truffet av en pil i rumpa. Det beskrives så hvordan pilen går rett gjennom ham for deretter å komme ut munnen hans. Detaljrikdommen er noen ganger litt vel inngående. Dette gjelder spesielt slektstavlene, som er lite relevante i sin helhet for folk flest, men som vitner om en grundig og etterrettelig dokumentasjon av de fakta som den gang var tilgjengelig. Dette var ment å være kongerikets samlede historie og slekt, bevart for ettertiden så nøyaktig beskrevet som mulig. En flokk vikinger på rov hadde en gang nedkjempet og fanget et knippe på rundt tjue fiender i live og fant ut at før de halshugget dem, skulle de benytte anledningen til samtidig å foreta en aldri så liten «spørreundersøkelse» om fangenes personlige syn på livet generelt og sin nå snarlige død spesielt. Det var en for så vidt genuin mulighet til å få noen usminkede, uforstilte svar «på dødens terskel». Så denne muligheten til å høre slike «dødsærlige» ytringer om liv og død ville de ikke la gå fra seg. Hver mann ble stilt opp, bastet og bundet med hå- ret surret rundt en stokk for å holde hodet oppe da det snart skulle bli separert fra kroppen. På spørsmål om sine tanker om å dø, svarte de alle at de var fornøyd med livet og var klar til å gå videre med hodet høyt hevet og så frem til døden. Da de kom til en av de siste, bad han om at hendene ble løst, slik at han lettere kunne vise de hva han mente. Etter mange likelydende, kjedelige, «heroiske» siste ord, ble lederen nysgjerrig nok å la mannen få hendene fri. Da tok mannen av seg buksene, viftet med lemmet sitt og sa «Jeg skulle bare ønske at jeg kunne besøke kona en gang til i senga hennes!» Det var baller det! 


Flatøybokas mange bind vil gi oss et unikt og verdifullt tilskudd til vår felles skandinaviske historie. Det vil ikke forundre meg om ikke Flatøybok vil bli brukt som en kilde til mye spennende underholdning fremover, til det er den en nærmest uuttømmelig skattkammer. Som ikke-historiker med sans for spennende fortellinger, gleder jeg meg til fortsettelsen, både av oversettelsene som kommer fortløpende, men minst like mye til hva det kan inspirere andre forfattere til!


Harald F. Stjernholm


Tilbake til nyheter