facebook_round

Kården som reddet Norges historie

publisert 20/11/2014

Detailimage

Islendingen Tormod Torfæus (1636–1719) var den første som skapte et historieverk av de norrøne sagaene. For sitt verk om Norges historie på latin fra 1711 ble han kalt den nordiske histories far og æret av sin tids store personlighet – Ludvig Holberg. I disse dager kommer bind 6 og 7 som går frem til 1387. Verket er på over 4 000 sider. Men allerede i 1671 kunne Torfæus' historiske innsats fått en brå avslutning før det var kommet i gang.

TorfaeusVåren 1671 dro Torfæus til Island for å ordne opp i noen arvesaker etter broren som døde i 1670. Om høsten vendte han nesen mot København, men måtte seile via Amsterdam. Der skaffet han seg skyss videre til København, men da skipet nærmet seg Skagen forliste det. Alle om bord ble reddet. Torfæus og hans følge la deretter ut på en strevsom ferd over land inntil de fikk ny båtskyss. Men problemene var langt fra over med dette. På nytt kom de ut for en fryktelig storm. Etter å ha vært på sjøen i to døgn uten mat og drikke søkte skipperen nødhavn på Samsø der skipsfølget tok inn på et vertshus hvor de raskt inntok et måltid med øl, før de slitne gikk til sengs.


Utpå natten oppsto det tumulter på rommet hvor Torfæus og en annen islending, Torfe, var gått til ro. En tredje islending, Sigurd Asgeirsson, braste plutselig gjennom døren i retning Torfæus’ seng. Torfe vekket Torfæus – som gjorde anskrik. Husets vert, Hans Holbech, kom til og spurte hva som foregikk. Torfæus mente at inntrengeren truet ham på livet. Det var Holbech uenig i og formante Torfæus om å gå til ro. Torfæus gjorde som han ble pålagt, men like etter dukket Sigurd opp igjen og slet ham ut av sengen. Husverten var på pletten og ba nok en gang Torfæus om å legge seg. Men før de kom så langt hadde han ristet Torfæus i skuldrene og revet opp klærne hans. Hva som var årsak til angrepet på Torfæus, er ukjent.


Torfæus ble urolig og ba husets frue om å få et annet rom for seg selv. Det ordnet hun. Beroliget la Torfæus kården sin på bordet og krøp til sengs – for tredje gang. Men det ble ikke fred i rommet. Vertinnen gjorde seg noen ærend inn og ut og Torfæus bemerket: Hvorfor åpner du stadig døren – vil du føre ulykke på meg? Like etter hørte han bråk utenfor: Døren ble revet opp. Torfæus sprang til bordet med kården, grep den og stakk personen som kom styrtende inn. Det viste seg å være husverten – som falt død om.


Torfæus ble fengslet. Etter et lengre opphold i kasjotten ble han fremstilt for stedets lensmann og dødsdømt. Torfæus stevnet saken inn for Viborg Landsting som bestemte at dommen ikke skulle fullbyrdes før den var fremlagt for kongen, Kristian 5. Så fant retten formildende omstendigheter for Torfæus. En grundig undersøkelse tydet på at verten Holbech hadde hatt kriminelle hensikter. Undersøkelsen hadde vist at Holbech var et selsomt menneske beheftet med djevelske kunster og annet utøy, dvs. en tvilsom person. Ifølge retten i Viborg hadde Torfæus ikke ment å drepe Holbech, men hadde fryktet det verste da Sigurd Asgeirsson gjøv løs på ham i sengen. Retten noterte seg at to kniver ble funnet ved Torfæus´natteleie. Den ene tilhørte Holbech som retten antok sto i ledtog med angriperen Sigurd. Den andre kunne ingen identifisere. Siden Holbech selv hadde rast inn i Torfæus’ nye soverom, kunne retten forstå at Torfæus følte seg livstruet og forsvarte seg. Derfor kunne ikke retten la Torfæus henrette. Men straffes skulle han.


Da Torfæus fikk denne beslutningen, sendte han et bønneskrift til kongen. Han var vel inni skrivekunstens snirkler. Nordmannen Jørgen Bjelke, som på dette tidspunktet var øverste leder for Samsø, ledsaget søknaden med velvillige uttalelser om at Torfæus hadde handlet i nødverge. Han kritiserte også stedets lensmann for ikke å ha satt seg godt nok inn i saken, noe han mente landsdommerne i Viborg hadde gjort. Han ba således om løslatelse av Torfæus. Kongen besluttet imidlertid at Høyesterett skulle foreta en vurdering av saksforholdene. Kongen ville selv ta den endelige avgjørelsen.


Høyesteretts 12 dommere var ikke enstemmige. Én av dem opprettholdt kravet om dødsstraff. De øvrige gikk inn for en høy bot og at Torfæus skulle gi et skriftemål i en av Københavns kirker. Deretter skulle han være fri. Kongen istemte flertallsbeslutningen og benådet Torfæus – som sent i 1673 fikk vende hjem til sin kjære Anna på Stangeland i Kopervik. Før Torfæus forlot København var han i audiens hos kongen. Kongen visste at Torfæus hadde stått høyt i gunst hos hans far, Fredrik 3., og han hadde selv omgåttes ham da han var i tenårene. Følgende dialog skal ha utspilt seg mellom de to, kongen: Hvorfor er De så morderisk? Hvorpå Torfæus skal ha svart: Jeg foretrekker at drepe andre fremfor selv å bli drept…


Torfæus’ biograf, John Erichsen, skrev i 1788 at kongen gjorde en velgjerning da han benådet Torfæus – ellers ville vi aldri hatt hans imponerende norgeshistorie på latin fra 1711. Grunnleggende kunnskap om Norges historie ville for alltid ha gått tapt under bøddeløksen. Det ble heldigvis ikke slik, og Torfæus kunne på Karmøy resten av livet stirre på en sølvkårde han hadde hengende på veggen i stuen sin, og han sa: Når jeg ser på den kommer jeg i hu min synd. Ellers var jeg ikke kommet tilbake til Norge…


.



Tilbake til nyheter