facebook_round

SAGAKONGENE: Utdrag fra Magnus den gode (bok 5) av Øystein Morten

publisert 07/05/2014

Detailimage

I samband med lanseringen av den nye samleboksen Sagakongene 1-10 vil vi publisere korte utdrag fra bøkene. Først ut er et utdrag fra Øystein Mortens eminente bok om Magnus den gode. Boken satte en ny standard for historieformidling.

omOm forfatteren: Øystein Morten (f. 1973) er religionshistoriker fra universitetet i Oslo og forfatter.

Han har tidligere vært distriktskonservator i Vest-Telemark. For bøkene Stavkyrkja i Eidsborg. Ein biografi (2008) og Magnus den gode (2011) har han fått svært gode kritikker.


Bøker av Øystein Morten i vår nettbutikk: 

Sagakongene 1-10, Magnus den gode (Sagakongene 5), Jakten på Olav den hellige

Øst til Gardar du fór 

Det er midt på vinteren. Året er 1029. En rekke med hester og sleder bukter seg frem mellom furutrær dypt inne i Eidskog. Foran og bak rir våpenkledde krigere. Selv i de ubebodde skogene føler de seg utrygge. Ryktene om deres ferd kan ha vandret fra Opplandene, gjennom øde områder og ut til Värmland på den andre siden. Noen kan ha latt seg friste av fiendens gull. 

Olav Haraldsson flykter. Han er ingen konge lenger. Den omtrent 35 år gamle mannen styrer bare over en liten flokk på flukt. Han har femten av sine nærmeste krigere med seg, i tillegg kommer tjenere, kvinner, kjørekarer og barn. 

Den åtte år gamle jenta Ulvhild sitter under en skinnfell i en av sledene. Hun er det eneste barnet til Olav og hans dronning Astrid. Dronningen sitter kanskje ved Ulvhilds side, i hvert fall er hun med i følget. 

Til forskjell fra mange andre konger og høvdinger har Olav Haraldsson giftet seg med bare én kvinne; Astrid er hans eneste kone. Det betyr ikke at han har et nært følelsesmessig forhold til henne. For ekteskap er først og fremst en strategisk og økonomisk allianse mellom to slekter eller politiske grupperinger. Astrid er datteren til den avdøde sveakongen Olav Skötkonung, og forholdet til henne en forsegling av en politisk avtale. Alliansen har holdt, likevel har ekteskapet vært en skuffelse; 

Astrid har ikke gitt Olav noen sønn. 

Men konger og høvdinger, kristne som ikke-kristne, hadde seksuelle forhold til flere enn sine koner. De hadde offisielle elskerinner, såkalte friller, ofte døtre av høyerestående menn som hadde samtykket i at slike forhold fant sted. Videre hadde de fri seksuell tilgang på trellkvinnene de eide. 

Dronning Astrid hadde hatt en ung vaskekone som het Alvhild. En trellkvinne. Henne hadde Olav et forhold til. Hun fødte ham sønnen Magnus. 

Den lille gutten sitter godt inntullet i en av sledene. Bak seg har han en tøff reise over fjell og vidder med isende vind og kulde. Han er bare fire år gammel. Moren Alvhild er ikke med, og stemoren Astrid tar seg neppe mye av ham. Konger og dronninger på denne tiden har uansett liten kontakt med de yngste barna sine. Ofte blir barn satt bort til oppfostring hos andre, og de aller minste er det tjenere som passer på. Kanskje fordi så mange dør. Under halvparten av barna som fødes lever opp til myndighetsalderen på femten år. 

Olav hadde nok regnet med at også Magnus kom til å dø. Han hadde vært for tidlig født, så sped og svakelig. Den lille kroppen hadde ikke pustet de første minuttene. I all hast var han blitt døpt. Barn var avlet i synd og smittet av arvesynden, en smitte bare dåpen kunne fri det fra. Døde barnet før dåpen, ventet helvete med grufulle pinsler. Sigvat Tordsson, islendingen som var kongens skald og nære fortrolige, påtok seg rollen som gudfar, og siden Olav selv ikke var til stede, var det han som gav gutten navn. Barnet ble kalt opp etter den største kongen Sigvat visste om: Karla Magnus – Karl den store, den frankiske fyrsten som la under seg mesteparten av Europa og som i år 800 ble kronet til keiser av paven i Roma. Sigvat visste at Karla Magnus var Olavs store forbilde. 

Gutten hadde overlevd, og med årene vokst seg sterk og frisk. Hans verdi for kongen kunne neppe overdrives. Det ble sett på som skammelig for en konge dersom han ikke kunne bringe frem friske og sterke sønner til arvinger. Nå hadde Olav allerede mistet både kongedømmet og omdømmet hos folk, men han var fast bestemt på å vinne begge deler tilbake. Og han hadde en sønn. Norge skulle gjenerobres, og makten og æren vandre videre til Magnus. 

De kommer seg trygt gjennom skogen og ut i det åpnere landskapet i Värmland. Sveakongen Anund Jacob (sønn av Olav Skötkonung) er Olavs svoger og allierte, men etter at deres felles styrker tapte det store sjøslaget mot fienden tre år tidligere, har sveakongen søkt tilflukt oppe i Norrland. Hans posisjon er usikker, og Olav holder det ikke for verken trygt eller klokt å søke tilflukt hos ham. 

Fienden er Knut, den danske kongen med tilnavnet ”den mektige”. Han som hadde erobret England, og i tillegg hersket over Danmark og nå også Norge og store deler av Sverige. Hele Mälarenområdet var erobret. I realiteten var Olav innesperret. Han måtte komme seg over havet østover. Men først måtte isen trekke seg tilbake.

I Närke, midt inne i Sverige, oppsøker de høvdingen Sigtrygg. Han går med på å skjule dem i noen måneder. Men en liten del av følget reiser raskt videre sammen med dronning Astrid, til hennes bror nord i landet. Datteren Ulvhild blir med disse.    

Vintrene er milde og korte. Allerede i mars bryter de opp og reiser mot havet. Sveakongen har sørget for at et vikingskip ligger klart på et hemmelig sted et godt stykke nord for Sigtuna.  

Lille Magnus, noen tjenere, Olav og det som er igjen av hirden seiler over Østersjøen og inn i Finskebukta. Endeløse myrdrag og våtmarker strekker seg ut på hver side. De finner munningen av elva Neva innerst i bukta. Seilene og masta tas ned. Årene kommer frem. Etter en halv dag kommer de opp i den enorme innsjøen Ladoga – Europas største. Den er som et hav. De følger bredden østover til utløpet av Volkhov, den flere hundre meter brede elva som er veien videre innover i Russland. Og ikke bare det, den er veien til de store elvene, til Volga, til Djnepr, til Kiev, Kaspihavet og videre til Konstantinopel. 

De har ikke rodd langt oppover Volkhov før de ser store gravhauger på høyre side. Den største mer enn 30 meter høy. Det er minnesmerker etter mektige skandinaver som har vært der før dem. I den største haugen ligger fyrsten Helge, den andre i rekken av herskere over Gardarike. Fremdeles var det etterkommerne av disse skandinavene med ukjent opphav som regjerte over det veldige riket med slaviske folkegrupper, over byene langs elvene og innsjøene mellom endeløse skoger, stepper og fjell.

  Et massivt festningsverk i stein dukker opp på en odde der en mindre elv kommer ut i Volkhov. De ror rundt festningen og såvidt oppover den mindre elva. Der ligger havna med sjøhus. Her legges båter i vinteropplag, her foretas reparasjoner og vedlikehold. Lenger innover i landet er det ikke mulig å komme med havgående skip. De er i Aldeigjuborg. Alle som skal innover i Gardarike må stoppe her for å organisere ferden videre. Bak byen ligger strykene.  

Det er et yrende liv i havna. Av språk høres gammelrussisk og norrønt, men også finske dialekter og arabisk. Byen er et handelssentrum, og handelen mellom araberverdenen og Gardarike har vært utbredt i århundrer. Pelsverk, tømmer og slaver fra nord er populærer varer på markedene. 

Båten til Olav Haraldsson blir tatt opp på land og inn i et av sjøhusene. De pakker ut og går opp til selve byen, inn i gatene der treplankene ligger tett i tett over gjørma, på hver side er det små laftede hus med salgsboder og verksteder. Litt i utkanten av byen kommer de til noen store stolpebygde hus som ser ut som trepalasser. Der bor de mektigste. 

Da fyrsten i Gardarike – Jaroslav – hadde giftet seg med den svenske kongsdatteren Ingegjerd i 1019, hadde hun fått denne byen i morgengave. Hun satte sin nære frende Ragnvald Ulvsson til å styre over den. Nå var han død. Men de blir godt tatt imot av hans sønn Eilliv Ragnvaldsson. De er hans gjester i noen dager, mens ferden videre organiseres. 

Sakene pakkes over i mindre elvebåter. De får en los som skal sørge for at reisen videre oppover blir trygg. Først slepes båtene forbi alle strykene, så padles de gjennom strekninger med lav vannføring og stri motstrøm. Om nettene ligger de i telt ved elvebredden. Hele tiden har tjenere den spesielle oppgaven med å passe på Magnus. Vi kan se for oss en liten gutt som leker med tresverdet sitt ved elvebredden, som slår løs på de nakne stenene. Det er noe brutalt ved det hele. Ingen andre barn er med i følget. 

De reiser 220 km sørover fra Aldeigjuborg. Ferden ender der elva Volkhov kommer opp i Ilmensjøen. På en holme åpenbarer det seg en by som knapt har sin like: Den er som et eneste stort og kaotisk treslott, kranset av en voll med en flere meter høy tremur på toppen, innenfor er det tett i tett med små laftehus i brunsvidd tømmer, mellom og over disse høye tretårn med kupler og kors. Byen er Holmgard og har flere tusen innbyggere. 

Kvarterene til fyrst Jaroslav voktes av en livgarde med importerte skandinaviske soldater, såkalte varjager. Inne i en diger hall, også den bygd i tre, blir de møtt av fyrsten og hans svenske dronning Ingegjerd, halvsøsteren til Olavs egen kone Astrid. Det var henne Olav selv hadde hatt som førstevalg, hun var den gjeveste siden hun var ektefødt, mens hans Astrid var en frilledatter av sveakongen. Olav har aldri møtt Ingegjerd før. Hun er 29 år gammel. Med sitt store hode, den spisse nesen og en markant fremtredende hake, er hun ingen skjønnhet. I ni år har hun vært gift med den langt eldre Jaroslav, som hans andre kone, og har allerede gitt ham fem barn, hvorav to sønner. 

Jaroslav er 50 år gammel. Etter å ha blitt skadet av et pileskudd har han lammelser over store deler av kroppen og går med krykker. Noen kaller ham ”Jaroslav den lamme”, andre ”Jaroslav den vise.” Han hadde inngått en allianse med sveakongen og Olav for å demme opp for nordsjøimperiet til Knut den mektige. Han ville ikke at det skulle utvides til Østersjøen, til hans nærmeste handelsområder. Dessuten hadde han interesse av å kunne hente krigere i Skandinavia, til bruk i den interne maktkampen i Gardarike. Men nå hadde Norge falt og likeledes store deler av Sverige; Knuts menn satt i det kongelige hovedsetet Sigtuna og laget mynter der det stod Knut rex sv – Knut, sveriges konge. 

Slik Jaroslav tidligere har vendt seg vestover for å søke støtte til kampen mot brødrene sine i Gardarike, vil Olav nå hente støtte den andre veien. Men han blir skuffet. Fyrsten vil ikke involvere seg direkte i maktkampene i Skandinavia. I stedet er han i ferd med å styrke makten i de vestlige delene av sitt eget rike. Han forbereder et angrep mot de finsk-ugriske chuderne i dagens Estland. Deretter ønsker han å gjenerobre deler av Polen. Olav får tilbud om å lede disse felttogene. Men alt dette er ikke annet enn nedslående for den norske høvdingen.

Det føles som han har mistet alt. Vinteren i Holmgard er mørk. Isen ligger tykk på Ilmensjøen. Snøen daler tungt mens de hever drikkehornet for Kvitekrist og Maria møy på julenatt. Kalenderen bikker 1030.

Så kommer nyheten. Håkon Ladejarl, som Knut den mektige hadde satt til å styre over Norge, var forsvunnet på sjøen. Det er nå eller aldri. Olav samler sammen mennene. De har dårlig tid, de må angripe og vinne før Knut atter befester sin stilling.  De legger i vei til fots over isen, nedover Volkhov og over de mindre sjøene. De går helt til de kommer til Aldeigjuborg. Der møter de igjen Eiliv Ragnvaldsson. De spør etter soldater, men får nei også her. For Eiliv skal lede angrepet mot chuderne.

Nordmennene gjør skipet sitt klart, og så snart det er farbart seiler de til sveakongen Anund Jacob. 

 Magnus er tilbake alene, som en del av et maktspill han ikke aner noe om. Det er viktig for faren å ha ham i sikkerhet. Det er også viktig å plassere gutten i fostring hos en mektig alliansepartner. Og Jaroslav og Ingegjerd har sagt ja til å være hans fosterforeldre. For Magnus er de fremmede.

Rundt håndleddet har den lille gutten en ring av gull. Det var gaven han hadde fått av faren den dagen han dro.   

Magnus snakker ikke språket. Folkene rundt ham er ukjente, det blir sommer med stekende hete, det lukter så annerledes. Han lengter tilbake, byen er stor og skremmende. Fremmede lyder. Han spør etter sin far, ingen kan svare. Språket er gammelrussisk. Religionen ortodoks. Arkitekturen etterligner Konstantinopel. Tiden regnes med utgangspunkt i jordens skapelse. 

Dette er ikke sommeren 1030. Det er sommeren 6538. 





Tilbake til nyheter