facebook_round

Dovres viktighet for norgeshistorien – belyst av mytene om Harald Hårfagre

publisert 16/06/2018

Detailimage

Vi er veldig opptatt av historie, men myter er også en viktig del av vår kulturarv. Torgrim Titlestad har skrevet en artikkel som sammenfatter det mytiske stoffet om jotnen Dovre og Harald Hårfagre fra Flatøybok, Islendingesagaene og Tormod Torfæus.


Hvis man gransker både kongesagaene og ættesagaene vil man oppdage at det spredt omkring finnes flere eventyrlignende historier eller myter – som karakteriserer om Harald Hårfagre og hans regime. Allerede i begynnelsen av Flatøybok fremstilles en opprinnelsesmyte om hvordan kongeriket Norge og dets rådende slekter ble skapt i en fjern urtid. Det er en voldsom og fargerik skapelsesfortelling som legges frem, knyttet til kong Nor som påstås å ha gitt opphavet til landsnavnet Norge. Beretningen ble ikke knyttet til Kaukasus eller Lille-Asia, som Snorre gjorde, men til det høye og iskalde Nord og kjernepersonen ble tidlig knesatt: kong Harald Hårfagre. Gjennom verket fremstilles Haralds rolle som den første store riksgrunnleggeren. På denne bakgrunnen kan vi stille spørsmålet: Kan det mytologiske Harald Hårfagrestoffet ha betydning for hvordan vi kan oppfatte hans faktabaserte historie i Norge?

Det er en akseptert metode i sagaforskningen å si at en nedskrevet saga fra 1200- eller 1300-tallet utgjør en del av the immanent whole, dvs. at selve den nedskrevne sagaen bare var en del av en større virkelighet i muntlighetens kultur – som leserne/tilhørerne hadde i hodet sitt. Det blir derfor riktig å si at når for eksempel Flatøybokforfatterne knyttet Harald Hårfagre til Dovrefjell, så kjente de til universet av haraldsmytologi som levde i noen fortellinger helt til de ble skrevet ned på 1400-tallet, dvs. også etter nedtegningen av Flatøybok på slutten av 1300-tallet.

Det merkelige med personskildringene i disse sagaene er at de skiller seg fra det universet som finnes i fortellingene om den norrøne gudeverdenen – med Utgard, Midtgard og Åsgard – gudeheimene. Det er mulig at Gro Steinsland har rett i at de er parallellfenomener til de norrøne gudene, men andre løsninger kan også finnes: at de utgjør en avspeiling av en tapt bronsealderreligion i Norge (Gunnhild Røthe). Uansett er de knapt omtalt som et selvstendig fenomen i norsk historie, og nesten ingen personer, selv i akademia, kjenner dette tankeuniverset i dag. Det finnes heller ingen samlet fremstilling av disse fenomenene: Her forekommer et svært persongalleri med mennesker og trollskapninger med magiske evner. De gifter seg mennesker og danner utgangspunkt for senere mektige slekter i Norge. Her er det haraldsmytologiene kommer inn i bildet. Av dem eksisterer det bare fragmenter av en tidligere helhet. I dag kan vi sammenfatte de viktigste haraldsmytologiene på denne måten:

Hovedrolleinnehaveren i det norske rikes skapelse er Harald Halvdansson Dovrefostre. Da faren, Halvdan svarte, og hele hans hird hadde satt seg til bords for å feire jul den gangen han var fem vintre gammel, forsvant brått all julematen og ølet og alle måtte slukøret gå til sitt. Halvdan undret seg storlig og fanget en same som var trollkyndig, dvs. hadde kjennskap til magi. Halvdan prøvde å pine sannheten om det inntrufne ut av ham, men til ingen nytte. Samen var fortvilet over ulykken han var havnet i og søkte hjelp hos unge Harald, fem-åringen. På mystisk vis greide Harald å få samen ut av farens grep og slo følge med ham. De to havnet i et annet juleselskap der maten sto på bordet og de ble ønsket velkommen. Der oppholdt de seg en tid inntil den mystiske høvdingen uten navn som de bodde hos en dag innrømte at det var han som hadde fjernet julematen fremfor nesen på Haralds far. Han sa også at Harald måtte dra hjem, da det der var en annen person som trengte hans hjelp. Høvdingen spådde at Harald en dag ville bli enekonge i Norge.

Harald fulgte høvdingens råd, kom hjem og opplevde et nytt drama: Tyver plyndret farens skattkammer uten at Halvdan greide å finne dem. Halvdan skjønte at dette derfor kunne skje på nytt og forberedte et mannsterkt vaktmannskap. Så en tidlig morgen fant vaktene en kjempesterk jotun i skattkammeret. Etter et ufattelig vanskelig basketak med kjempen greide de å legge ham i lenker. De fikk vite at han het Dovre og bodde i fjellet som var oppkalt etter ham. Han tagg og lovet at han skulle erstatte skaden han hadde voldt, om han bare fikk gå fri. Det kom ikke på tale for Halvdan. Han ville dømme ham til en vanærende død.

Så kom Harald til stede og forbarmet seg over jotunen. Han ville hjelpe ham til frihet, men jotunen avslo: Det ville medføre fare for Harald. Til slutt ga Dovre etter og Harald greide å sette ham fri: Han brukte ikke langtid på å knytte skoene sine, han la halen på ryggen og satte av gårde slik at en så verken vind eller røyk etter ham.

Da Halvdan oppdaget dette, ble han så sint at han nesten kunne drept sønnen. I stedet jaget han ham på dør – ut i is og snø til den visse død, uansett. Han fikk søke hjelp hos Dovretrollet, mente faren.

Og det var nettopp det som skjedde. Da han var blitt helt forkommen av sult i ødemarken, støtte han på kjempen som viste seg å være Dovre. Dovre skjønte straks faren gutten var i og tok ham med seg inn i helleren sin i Dovrefjell. Her bodde Harald i fem år og Dovre lærte ham kunnskap om mange ting og kroppslige kunster, dvs. alt en ung kriger trengte å kjenne til. Da de fem årene var gått, sa Dovre en dag til Harald at han nå hadde lønnet ham godt for å ha gitt ham livet. Dessuten kunne han fortelle at faren hans, Halvdan, var død: ”Nå skal du dra hjem og ta ved riket ditt. Jeg legger også på deg at du verken skal klippe håret ditt eller neglene dine før du er blitt konge over hele Norge. Jeg skal hjelpe deg og være med deg i alle dine kamper. Det vil være til stort gagn for deg, jeg er farlig – for jeg blir ikke sett.”

Ifølge denne mytologiske historien var det slik Harald fikk åpenbart og gitt oppgaven å samle Norge til ett rike. Men vi har flere beretninger om hvordan Dovre stilte opp for å hjelpe andre kongsemner frem i livet og varslet om at en enekonge var på vei, endatil før Harald som fem-åring havnet inni Dovrefjell:

Kart fra Tormod Torfæus' "Historien om Norge" som viser en tenkt plassering av Dumbshavet.

Den første historien av dette slaget handler om Dumb fra Dumbshavet, dvs. Nordishavet. Han bodde sørøst for Novaja Semlja, dvs. i Sibir i vår moderne geografiske betydning. Han var av riseslekt eller jotunslekt på farssiden og av trollslekt på morssiden. Denne problematiske ”genetiske” bakgrunnen gjorde at han hadde uvanlige evner til å hjelpe dem som kalte på hans hjelp. Han ble ansett som en stor ”hjelpevette” som kunne gi innbyggerne stor hjelp imot ”riser, troll og uvetter” som det var overflod av der nord. Han var svært sterk og aktiv, men upålitelig og vrang dersom det var noe han ikke likte. På grunn av de uvanlige evnene hans valgte folket ham til konge. Det var han i tolv år og måtte ha et høvelig gifte. Som så ofte i disse utgamle sagaene røvet han seg en kvinne av mektig bakgrunn. Hun het Mjøll og var etterkommer etter urjotunen Fornjot. Hennes far var kong Snø, noe som gjorde at hun ble tante til den mytologiske kong Nor.

Ekteskapet mellom Mjøll og kong Dumb bar frukter. De fikk sønnen Bård som var eslet til å overta kongetittelen etter faren. Bård var også fetter til kong Nor. Men i de dager Bård var småbarn, oppsto det uenighet imellom kong Dumb og tussene i Sibir. Kong Dumb fryktet at denne uenigheten kunne føre til at tussene la seg etter sønnen og ville ta livet av ham. Derfor flyktet Dumb til Dovrefjell der han hadde jotunkongen Dovre som sin frende. Da var Bård ti vintre.

Dovre tok vel imot Dumb og sønnen i helleren sin i Dovrefjell, mens Dumb prøvde å finne en fosterfar til sønnen. Det ble Dovre som tilbød seg denne oppgaven, og han gjorde det med stor innsikt. Han lærte opp Bård i alle slags kunster, som det står i sagaen: slektskunnskap og i våpenbruk, og legger til: ”og det er ikke sikkert at han ikke lærte ham galdring og hedendom, slik at han ble både fremsynt og trollkyndig, for Dovre hadde slik kunnskap.” Og sagaen, nedskrevet på 1400-tallet, legger unnskyldende til: ”På denne tiden ble alt dette kalt kunnskap av dem som var store og høyættet, fordi på denne tiden kjente ikke folk til den sanne Gud i nordre delen av verden.”

Dovre hadde en datter som på morssiden var av menneskeslekt, og da Bård var tretten år, giftet fosterfaren bort denne datteren, Flaumgerd, til Bård. Så bodde de tre sammen i helleren til Bård var atten år. Men da fikk Bård en uvanlig drøm en natt. Han syntes å se at det vokste opp et stort tre i ildstedet til svigerfaren. Grein på grein vokste til i stor fart, og rett som det var vokste det ut av gluggen til helleren i Dovrefjell. Snart nådde det ut over hele Norge. På alle kvistene grodde det blomster, og én skilte seg ut fordi den var gullfarget. Bård tydet da drømmen slik at det ville komme en kongebåret mann til Dovre og bli enekonge i Norge: ”Men den vakre kvisten kunne vise til en konge som stammet fra den mannen som skulle vokse opp der, og at denne kongen skulle gi påbud om en annen tro enn den som var da. Folk har holdt det for sant at denne vakre blomsten viste til kong Olav Haraldsson.”

Så flyttet Bård og Flaumgerd ut av Dovre og bosatte seg i Hålogaland og de fikk tre døtre. Men så døde Flaumgerd til stor sorg for Bård, men han giftet seg på nytt. Han fikk seks døtre til og forankret ætten sin i Nord-Norge. Så kom det nyheter til Bård om at faren hadde falt i kamp med tussene. Bård og en bror av seg dro til Dumbshavet og hevnet faren ved å drepe tretti tusser. Fra da av turde ikke Bård å bo der nord. Derfor flyttet han tilbake til Norge. Men da viste det seg at drømmen hans om den eneveldige kongen var blitt oppfylt. Kong Harald hadde blitt fostret inni Dovrefjell fra han var fem år til han ble ti. Og nå hadde han erobret hele Norge. Bård oppfattet at han var blitt så mektig og herskesyk at det ikke skulle være noen som rådde for eiendom mellom elva Glåma i sør til Finnbygdene i nord som ikke skulle betale skatt til ham. Bård ville ikke leve under slikt trelldomsåk som han hørte at hele allmuen var lagt under. Bård kom til å tenke på å finne seg et annet land enn Norge, og flyktet til det nyoppdagede Island.

Snæfellsjökull i Vest-Island, hvor Bård slo seg ned etter å ha kommet til landet.

Her gikk det heller ikke helt bra for ham, og han besluttet å fare bort fra vanlige folk. Han forsvant med alt løsøret sitt, og folk mente han hadde flyttet inn i en isbre, Snæfell, og funnet seg en stor heller, slik han var vant med fra oppholdet hos Dovre i Dovrefjell. På det nye bostedet sitt fikk han navnet Bård Snæfellsås, dvs. Bård Snøfjellsgud. Folk oppfattet ham som en gud man kunne be om hjelp fra, og han ble, som sagaen skriver, som faren: ”en stor vette til hjelp for mange.”

Det er mange bemerkelsesverdige trekk med sagaen om Bård Snøfjellsgud, denne ”sibirgutten” som ble fostret i Norge, bodde i Norge og rømte til Island av frykt for Harald Hårfagre. Vi merker oss at myten inneholder en skarp kritikk imot Harald Hårfagres styre.

Etter at Harald hadde sikret seg makten i Norge, ble det født en islending av irsk herkomst utenfor Reykjavik, på Kjalarnes, der det berømte Kjalarnestinget oppsto tidlig, før Alltinget i 1030. Bue Andridsson hadde kristen farsbakgrunn og trolig av den grunn likte han ikke hovtjeneste og bloting. Han viste seg som omtrent alle sagahelter, å være større og sterkere enn andre unge menn. På grunn av sin motstand imot blotingen anla Torgrim hovgóde sak imot ham på Kjalarnestinget. Heller ikke den hedenske religiøsiteten var så mye mer tolerant enn den kommende kristne. Torgrim vant saken og Bue ble dømt fredløs. Likevel la ingen hånd på Bue. Så kom han opp i en konfliktsituasjon der han utøvde en brutal drapshandling i det en av hans bekjente er inne i Kjalarnes-hovet og kaster seg på kne fremfor Tor. Deretter setter Bue fyr på hovet som forsvant i flammenes rov. Etter denne dobbelte ugjerningen dro han etter en tid til Ragnvald jarl på Orknøyene. Her var han godt likt og jarlen ville gjerne beholde ham hos seg.

Men Bue ville til Norge og oppsøkte kong Harald som den gangen var i Trøndelag. Harald undret seg over den svære karen og søkte opplysninger om ham i sin egen hird. Her var det folk som kjente ryet hans fra Island. De ville gjerne drepe ham, men kongen holdt igjen. Kong Harald ga da Bue et uvanlig oppdrag som skulle sikre ham benådning for ugjerningene hans: ”Du skal hente et brettspill hos Dovre, fosterfar min, og gi det til meg.” Bue undret hvordan i all verden han skulle finne frem dit. Han forsto at det var en farlig reise, men la i vei mot Dovrefjell. Ved hjelp av en bonde ble han vist til den fjellhammeren som folk flest mente utgjorde inngangen til helleren i Dovrefjell, og han fikk råd om å prøve å komme seg inn på selveste julaften. Bue innfant seg til den aktuelle tiden, julekvelden. Men han fant ingen fjellåpning. Han ruslet fåfengt litt omkring, men fant intet som lignet en dør. Da dro han sverdet sitt og slo hjaltet sitt imot fjellhammeren og sa: ” Du Dovre, lukk opp hallen din og slipp inn en mann som kommer langt borte fra og er trett etter reisen.” Da Bue hadde sagt dette tre ganger, var det som et tordenvær for forbi. Akkurat da ble fjellhammeren sprengt og en dør åpnet seg i den. Dernest kom en velkledd og vakker kvinne, pyntet med gull og med et sølvbelte på i døren. Hun sa hun het Frid og var datteren til Dovre og inviterte Bue inn i berget. Her glitret det av gull og sølv og stor rikdom. Bue ble presentert for Dovre: ”En stor og vakker mann satt i høysetet på den fineste benken. Han hadde stort skjegg og hvitt hår. Mannen var fint utstyrt, og Bue syntes han så ut som en høvding.” Sammen med ham satt en rekke andre, svære skapninger. De spiste og drakk.

Her inni fjellet oppholdt Bue seg med Frid en lang tid. Hun elsket ham. Likevel lokket hun faren til å slippe ham ut av fjellet med brettspillet til hans kjære fostersønn, kong Harald. Frid måtte forbli i fjellet. Bue dro vekk og overleverte brettspillet til kong Harald, som ble veldig glad. Han syntes Bue var en svær kar og lot ham dra i fred tilbake til Island der han etter noen år ble drept i kamp.

Konklusjon Vi har i det foregående fremstilt essensen i de kjente Harald Hårfagre-mytologiene. Sagalitteraturen forteller oss at haraldsmytologiene var kjent og pleiet i Norge og på Island gjennom hundrevis av år. Som Gro Steinsland viser: Dovrefjell var i hundrevis av år Norges symbolske midtpunkt – Norges hellige fjell. Det var ikke tilfeldig at slagordet ”Enig og tro til Dovre faller” dukket opp for Eidsvollfedrene i 1814.

Dermed kan haraldsmytologiene som varte så lenge sannsynliggjøre ham som den store riksssamleren i Norge. Vi vender igjen tilbake til Gro Steinsland, en av våre fremste myteeksperter:

Myter skal ikke tolkes bokstavelig, men det betyr ikke at de er usanne, de rommer en annen type sannhet enn den faktabaserte. Myter er uttrykk for dypere budskap, for interesser, mentalitet og ideologi.

På bakgrunnen av dette utsagnet kan vi påstå at mytologiene om Dovre og Harald bl.a. fremhever at innledelsen av en ny epoke med varig enekongedømme i Norge. Slik sett kan disse mytologiene sies å representere en objektiv sannhet. Og vi kan si med Gro Steinsland at fortellingene fra fortiden ble viktige elementer i folkets historie og identitet.


Tilbake til nyheter