facebook_round

Asbjørn fra Melhus tale på Frostatinget

publisert 06/04/2017

Detailimage

Asbjørn fra Melhus' tale på Frostatinget er en fantastisk protesttale mot Håkon den godes forsøk på å innføre kristendommen i Norge. Den gir oss innsikt i et antiautoritært tankesett som er overlevert i de norrøne sagaene. Denne teksten er hentet fra Tormod Torfæus' norgeshistorie, Historia Rerum Norvegicarum, fra 1711, men står også bl.a. i Flatøybok.

Konge, da vi først oppnevnte deg til konge på et offentlig møte i Trøndelag, og du gav oss selveieretter og våre egne landområder, trodde vi at vi var i himmelen. For som ny konge tente du uventet et håp i alles sinn, slik at alle stender, kjønn og aldre trettet himmelen med sine lovprisinger til støtte for deg. Alle som én feiret den store dagen med offentlig glede, gjestebud, gjensidige lykkeønskninger og overstrømmende begeistring, som om alle feiret sin egen fødselsdag. Men nå innser vi hva all applaus og kappestrid i hele staten om å støtte deg, har ført til. Det virker som om du ønsker å forspille den gode gjerningen som var det sikreste beviset på vår frihet, med en ny og listig uhederlighet, når du prøver å legge på oss et åk over våre nakker som våre forfedre aldri kjente.

 

Du gir et påbud som er forhatt av både guder og mennesker på en måte som hittil har vært ukjent i landet. Du pålegger nemlig at vi skal oppgi dyrkingen av våre egne guder og anta nye helligdommer, nye riter og nye guder. Likevel var våre foreldre og forfedre, helt siden deres første stamfar, menn som var aktet for deres intelligens, mot og visdom. Vi, deres etterkommere, kan på ingen måte sammenlignes med dem. Men de fulgte denne troen som har vært nedarvet fra den fjerneste oldtid, som begynte og ble etablert samtidig med gudene selv, fra brennalderen og til haugalderen og helt fram til i dag, og de har overlatt til oss, deres etterkommere, å røkte denne arven omhyggelig, da dette er vårt eneste sanne forsvar i dette livet, og den hellige ivaretagelsen av deres ettermæle. Denne arven har vært til uavbrutt bistand for oss gjennom alle tidsaldrer og deres tidsavsnitt, og er det fremdeles i dag.


Takket være den gamle religionen har både våre private og offentlige anliggender utviklet seg fra den spede begynnelse til toppen av lykke og hell, og for målene vi har ønsket å nå, frie fra fremmed herredømme og frie fra frykt for vold. Dersom du veier vår kjærlighet og våre følelser for deg, vil du oppdage at vi har skjenket deg den mest overstrømmende hengivenhet. For vi har gitt deg makt over oss selv og vår lykke, våre barn og etterkommere uten tidsbegrensning, siden vi har betrodd vår stat til deg for at du skal kunne forme den i samsvar med din dømmekraft og gi den lover som alltid vil gjelde.

 

Målet vårt er å ivareta de samme normene for rettferdighet og ærlighet i våre liv og i vår karakter som du forordnet på Frostatinget, og vi har ingen motforestillinger mot å følge dem eller å adlyde deg. Alle de av oss som fremdeles er i live, som den gang fikk disse lovene av deg, er bestemt på å respektere dem med den ærefrykt de fortjener, på samme vis som vi er bestemt på å vokte og beskytte din majestet, med all vår støtte, bønner, oppmuntring, sympati, plikt, bestrebelser, ressurser, våpen, og til slutt med våre egne kropper, om du bare vil pålegge din egen makt en viss begrensning, og ikke stille krav som vi ikke kan etterkomme uten å måtte begå den alvorligste helligbrøde og fornærme de udødelige gudene og bringe ødeleggelse over oss selv, deg og hele vårt folk.

 

For hvilke løfter kan vi gi oss selv ut fra respekt for fremmede guder, når vi ikke engang kjenner deres navn, som er så fremmede for vårt folks tunger og lepper at vi knapt kan uttale dem uten besvær? Vi kjenner ikke hvilke seremonier som må til for å tilfredsstille dem, og det bekymrer oss lite. For om vi ser på vårt kongedømmes anliggender, enten det er i de eldste tider eller i nyere tid, vil vi se at alt gikk godt med dem som fulgte fedrenes guder. Har det virkelig kommet til det punktet at vi nå skal bryte med dem, ødelegge hovene og hogge ned lundene deres, smadre gudebildene våre, avskaffe ofringene, fjerne ritualene og ødelegge de religiøse seremoniene som våre fedre arvet sammen med dette landet, og som de støttet opp om på det mest prisverdige vis, og deretter gå over til fremmede guder og be om deres beskyttelse som om vi var mindreårige desertører? Kan vi virkelig forvente at de vil ta en så kjærlig hånd om våre anliggender, og anse vår lojalitet som troverdig etter at vi fulgte våre egne guder med en lojalitet som fortjente og krevde så mange gode gjerninger, for deretter på et så skamfullt sett å bryte vår troskap? Men om vi tar det for gitt at det finnes en slags rivalisering mellom gudene slik det finnes mellom menneskenes ledere, og at et svik er kjærkomment hos dem man deserterer til, så la oss huske på at forrædere blir avskydd på begge sider.  Oppgi derfor denne gale oppgaven, og stans inngytningen av denne troen som ble funnet opp for å ødelegge religioner! Du kan nyte vår lydighet på alle andre områder slik det måtte passe deg. Du kan kommandere våpen, penger, tropper, flåter og forsyninger for å bevare og utvide kongeriket. Du kommer til å finne oss beredt og rede, og vi kommer verken til å holde tilbake kropp eller blod når det gjelder å stå skulder ved skulder mot farer som måtte true deg. Men du vil finne oss like ivrige til å forsvare våre guder, om du vil bruke væpnet makt for å ta fra oss våre forfedres tro. I så fall har vi alle blitt enige om å forlate deg og velge en annen fyrste, som vil gi oss frihet til å praktisere vår religion uten å svekke den, og forsvare oss iherdig mot deg eller andre. Du må velge ett av disse to alternativene før dette tingmøtet heves.


MER OM DETTE I BOKEN "VIKINGTID, MOTSTANDSRETT OG FOLKESTYRE" av Torgrim Titlestad




Tilbake til nyheter