facebook_round

Sagakritikkens historie

ISBN: 978-82-91640-92-1

Gjennom 300 år har synet på sagaene som kilde til kunnskap om vikingtid variert. Konfliktene har til tider vært meget kraftige, fra de som leser sagaene ukritisk eller regner dem  som kun fiksjon. I denne boken får vi for første gang en oversikt som går i dybden helt tilbake til 1600-tallet. Intet annet verk inneholder et slikt vell av opplysninger om denne sentrale delen av vår historie. Dette er en uunnværlig bok for alle som vil vite hvordan sagaforskerne gjennom tidene har undersøkt og diskutert sagaenes troverdighet som historiske kilder.

Pris: 249,00

Til kassen


De norrøne sagaene fungerte i lang tid som sentrale kilder til studier av Norges og Nordens historie i vikingtid og tidlig middelalder. Til grunn for dette lå det lenge en forestilling om at disse sagaene i stor grad representerte en skriftlig overlevering av en eldre rikholdig og pålitelig muntlig tradisjon. Men i løpet av de siste 100–150 årene har sagaene i stor grad blitt skjøvet til side til fordel for mer samtidige skriftlige kilder (krøniker o.l.) fra det kristne Europa, skaldekvad som ofte finnes sitert i sagaene, og andre typer kilder som de eldste bevarte norske landskapslovene. Det sentrale problemet i debatten om sagaenes historiske kildeverdi er knyttet til deres relativt sene nedskrivelsestid i forhold til de begivenhetene de beretter om, og dermed også til synet på den muntlige traderingens holdbarhet i tiden mellom begivenheten og nedskrivingstiden.

 

Formålet med denne avhandlingen har vært å synliggjøre hvordan sagaene, innenfor forskersamfunnet, gradvis har mistet sin historiske kildeverdi, med noen tendenser til en viss pendelsvingning, fra 1970-tallet, av i retning av en større tro på sagaenes kildeverdi, og å avklare årsakene til dette. Denne oppgaven har blitt løst ved å belyse de viktigste verkene (avhandlinger, artikler, o.l.) til et utvalg av norske og skandinaviske forskere – primært historikere, men også utvalgte forskere innenfor nært beslektede vitenskaper som folkeminnevitenskap (folkloristikk), språkvitenskap (lingvistikk), litteraturvitenskap, o.l. – som har stått sentralt i forskningen på eldre norsk og nordisk historie. Disse undersøkelsene synliggjør de ulike forskernes posisjon i forhold til deres samtidige kolleger, og de ulike generasjonenes posisjon i forhold til deres nærmeste forgjengere. Fremstillingen følger sagaforskningen utvikling kronologisk og er inndelt i følgende faser:

 

  1. Den eldste sagaforskningen, omfatter utviklingen fra de første spirer til vitenskapelig sagaforskning på slutten av 1600-tallet og frem til inn på 1800-tallet.

  2. Den norske historiske skolen, omfatter utviklingen fra 1820-tallet til 1860-tallet.

  3. Den moderate sagakritikken, omfatter utviklingen fra slutten av 1860-tallet frem til ca. 1911.

  4. Den radikale sagakritikken, omfatter utviklingen fra ca. 1911 frem til 2. verdenskrig.

  5. Alternative røster i forhold til den radikale sagakritikken, fremhever alternative synspunkter fremmet i mellomkrigstiden.

  6. Utviklingen etter 2. verdenskrig, omfatter utviklingen etter 1945, belyst gjennom presentasjon av forskere fra ulike aktuelle fagfelt.

 

De funn som er gjort viser at flere faktorer har ligget til grunn for utviklingen. Dette gjelder først og fremst utviklingen og profesjonaliseringen av selve historiefaget og dets hjelpevitenskaper. Men også den generelle samfunnsutviklingen har spilt en ikke ubetydelig rolle. Utviklingsgangen har heller ikke fulgt en rett linje. Den kan bedre sammenliknes med et bølgemønster der noen brytninger er betydelig kraftigere enn det normale. Slike brytninger forekommer helst i forbindelse med generasjonsskifter blant forskerne. Den kraftigste og mest omdiskuterte av disse brytningene fant sted fra ca. 1911 og hadde sin rot i flere endringsfaktorer, som samtidig fikk stor innflytelse på oppfatningen av sagaenes historiske kildeverdi. Streng historisk-kritisk metode ble for alvor konsekvent gjennomført på skriftlige kilder til eldre kildefattige deler av norsk og nordisk historie, samtidig som unionsstridens opphør i 1905 medførte en endring i fokus fra nasjonale til samfunnsmessige spørsmål.

 

Mens sagaforskningen tidligere i stor grad var hjemmehørende i historikernes domene, har utviklingen etter begynnelsen av 1900-tallet gått i retning av en større grad av flerfaglig forskning på feltet. Funn gjort innenfor en rekke mer eller mindre beslektede fagfelt har slik lagt grunnlaget for en mer nyansert forståelsene av sagaenes historiske kildeverdi. På 1920-tallet ga folkloristisk forskning med utgangspunkt i nyere norske lokale ættetradisjoner, viktig ny innsikt i muntlige tradisjoners holdbarhet under gunstige forhold, slik det kan antas å ha vært på Island på sagaenes nedskrivingstid. Funn som overført til 1200-tallets Island, indikerer at det er betydelig sannsynlighet for at minner om sentrale historiske begivenheter så langt tilbake som til Harald Hårfagres tid fortsatt var godt bevart i den muntlige tradisjonen. Også innenfor den norske litteraturvitenskapen fremkom det på denne tiden synspunkter som utfordret historikerlaugets sagakritiske oppfatninger. Blant annet ble sagaenes mange vitnemål om islandske øyenvitner (skalder og andre) ved de norske kongenes hoff, trukket frem til støtte for sagaenes historiske kildeverdi, i debatten om sagaenes tilblivelse.

 

Etter 2. verdenskrig har fremveksten av en rekke nye universiteter i Norge medført en stor ekspansjon av det norske forskermiljøet. I dag finner vi således profesjonelle faglige miljøer spredt utover hele landet. Parallelt med dette har fokus i historiemiljøet i større og større grad blitt forskjøvet bort fra norsk og eldre historie i retning av nyere og internasjonal historie. Samtidig har flerfagligheten innenfor forskningen på eldre norsk og nordisk historie for alvor gjort seg gjeldende. Flere av etterkrigstidens viktigste nyskapende bidrag til sagaforskningen har således sitt opphav utenfor historiefaget. Utviklingen av båndopptaker-tekonologien fra 1930-tallet av, og anvendelse av denne teknologien i studier av fortsatt levende muntlig fortellerkultur i det daværende Jugoslavia på slutten av 1930-tallet, la etter 2. verdenskrig grunnlaget for senere banebrytende forskning rundt historieformidling i muntlige kulturer. På 1960-tallet la også oppdagelsen og utgravingen av norrøne hustufter på L'Anse aux Meadows på Newfoundland, og viktige nye studier av de kronologiske standardene i middelalderen, grunnlaget for økt tillitt til sagaenes historiske vitneverdi. I tillegg foreligger det også viktig ny forskning både fra historiefaglig, folkloristisk og litteraturvitenskapelig hold – delvis tuftet på 50- og 60-årenes oppdagelser, noe som belyses mot slutten av avhandlingen.

 

Per i dag er situasjonen den at det innenfor det norske historikerfellesskapet kan sies å foreligge flere ulike retninger i sagadebatten, fra dem som representerer en videreføring av det tidlige 1900-tallets strenge sagakritikk, til dem som i ulik grad argumenterer for et mer positivt syn på sagaenes historiske kildeverdi. Sagadebatten er således stadig aktuell, noe som aktualiserer og nødvendiggjør en historiografisk fremstilling som denne.

 
     |  Tilbake til katalogen